Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Som barn gikk jeg omkring og trodde at de voksne hadde ristet av seg all umodenhet, dette var helt feil, det har de slett ikke gjort, i tillegg er det vel et urimelig krav å stille til et voksent menneske, og - hva vet jeg - er det ikke også et krav som begrenser det menneskelige?
Hvorfor finnes jeg? Det vet jeg ikke. Det er ikke noe jeg skal vite. Jeg er her.
Det er en sannhet det er vanskelig å ta inn over seg, at det finnes så mange fremmede mennesker der ute som kjenner våre nærmeste bedre enn oss.
Jeg har jo ikke selv forstått døden, hvem har forstått døden? Det er den ytterste brutaliteten, det er det ytterste tapet av mening, det er den dagen det uopprettelige står foran oss. Smerten, sånn jeg har følt den når dødsdagen har vært hos meg, smerten kommer av at vi ikke kan være døde sammen med dem, men skal leve videre, videre, med de døde levende i oss selv, levende ikke på en glad måte, men på en vond måte, ikke sant, fordi de døde ikke kan berøres lenger, selv om de fortsetter å berøre oss. Alle mine døde - morfar, mormor, Stig, eller onkel Stig som jeg har lyst til å kalle ham for tiden, pappa - oppfører seg sånn inne i meg, de er som fingre på innsiden av huden.
Gutten hadde mistet følelsen av å være bortglemt. Det er noe av det praktfulle med både det å være barn og være blant barn, de glemmer så hurtig. De vender så lett, som om de var små grønne blader i en vind. Jeg tenker helst at det er en gave både til dem selv og oss som ikke lenger er barn, for å være voksen og bære tunge sekker av nag er ikke noe å trakte etter.
TENK, OM BARNA visste hvor mye trøst de gir sine foreldre. Men det vet de ikke. Og det skal de heller ikke vite.
Når fortiden kommer rasende inn i nåtiden, åpner menneskene seg opp. Mesteparten av tiden er vi lukket som muslinger, til og med for vårt eget liv. Mesteparten av tiden bare lever vi, her og nå, dagene våre er fylt opp av kroppene våre, kroppene våre er fylt opp av dagene våre, det er alt vi makter å bære, og derfor forblir vi lukket for alt som ligger utenfor det punktet hvor vi befinner oss. Når så fortiden kommer brasende inn dørene åpnes vi, og det er ikke bare mot fortiden vi åpnes, vi åpnes for alt, mot fortiden, mot nået, mot framtiden, brått står vi der som vidåpne dører, og absolutt alt blir vi i stand til å ta inn. Der er en nådeløst naken situasjon å befinne seg i, og så rart er det vel ikke at vi det meste av tiden må være så lukket som vi er, for beina våre ville ikke vært mulige å balansere på om denne åpenheten hamret oss opp hver dag.
Mellom barnet og dets foreldre ligger et hav, men det er et hav som først åpenbarer sin velde for barnet etter hvert som det blir eldre. Når vi er små og dufter glad vanilje, vet vi ikke av det. Så usynlig er det for oss at vi ikke engang funderer over om det kunne eksistere, vi er ett med våre foreldre, og det livet de lever synes klart for oss, så klart at det later til å være en uadskillelig del av vårt eget. Så blir vi eldre, det begynner å knirke i vårt indre.
Så herlig den følelsen er, og så altfor sjelden den innfinner seg, når jeg klarer å stige ombord i dagen, sette beina på dagens rulletrapp og bare gli oppover sammen med den farten som finnes rundt meg; det klarte jeg nyttårsaftens morgen for ikke mange dagene siden.
Tenk, alle disse gamle menneskene som i sin livsvinter frydes over små etterkommere og loser dem trygt inn i husene sine som om de var trillebårer med gullbarrer.