Bokelskere.no

Til fattiggården er det kommet en katt som betjeningen først ville jage, der den gikk fra fattiglem til fattiglem, strøk seg mot bena deres og malte. Men så merket bestyrerinnen at rømningsforsøkene sank, så selv om hun for sin del helst vil slippe å røre ved noe med pels, ser hun nytten de har av katten.

I det fremmede de kom til ble tilhørigheten og slekten mer viktig enn noen gang, og slik er det fremdeles, for ennå bor de her som fremmede, som innflyttere i to land de ennå ikke kjenner noen tilhørighet til.

Sin uro har mennesker søkt å lindre både igjennom ord og toner, mat og drikke, eller ved å se noe vakkert, bare. Eller røre ved noe mykt, for hvilken lindring ligger det ikke i å kjenne et lite barns hånd i sin, eller å legge kinnet til kuas mage, hundens pels?

Mennesker skuffet over andre kan trekke seg vekk og gi sin kjærlighet til blomster eller dyr i stedet, for dyr kan ikke lyve, så hvordan skal de kunne skuffe?

Det fins noe som snart skal hende, man vet ikke når det kommer, dette som vil finne sted uten å være planlagt, om det blir vondt eller vakkert, og imens styrer man så godt man kan, for hvem kan sette seg til å vente?

Men når kan en vite at tiden er inne, og ikke allerede forbi, ja, når kan en vite det?

... for mennesket håper på forandring, helst hos andre, ja, håpet om at andre skal bli annerledes tar aldri slutt.

... de som har mest bruk for kjærlighet skremmer andre med sin hunger etter den, ja, de som har minst bruk for ensomheten blir kanskje de mest ensomme av alle.

Latter, den rikes nederlag er den fattiges fryd, eller kanskje nesten et hvilket som helst nederlag som ikke er ens eget, når livet er som mørkest kan andres sorger saktens komme som glimt av lys.

...av og til er bedre enn ingenting, men ingenting overhodet, det er for lite!