Bokelskere.no

Jeg gikk til studiet av Bosch som en kunsthistorisk oppgave,
..skulle skrive om en maler som arbeidet for 500 år siden -

et barn av sin tid, under radikalt andre materielle og åndelige
forutsetninger enn vår egen tids.
Og hva finner jeg? En kunstner som ..taler samme sprog som
vårt eget: en samfunnskritiker, apokalyptiker, en pessimist,
en absurdist.
Han uttrykte sin tids dypeste livserkjennelse, samtidig forut
for sin tid -- merkverdig nok fremkalte hans bisarre formspråk
dengang en glad munterhet, barnslig fryd over alt dette 'rare' -

mens for en moderne betraktning, nettopp dette ved ham er
symbolske uttrykk for påtrengende og skremmende realiteter.

Da jeg var i Paris for etpar år siden, stakk jeg innom
'Theatre de la Huchette' og så Ionescos 'La cantatrice chauve'..
Titelens skallede sangerinne glimret ved sitt fravær, noe som
vel skulle understreke absurditeten: dette handlingsløse
skuespillet handler om mennesker som utelukkende snakker forbi
hverandre i en eneste bablende strøm, uten kontakt, uten varme,

uten mening, milevis fra hverandre, livets marionetter i et
sprellende spill uten antydning av det som så smukt kalles
medmenneskelighet.
Forestillingen hadde gått for fulle hus i tretten år, ..
eftersom det ikke blir sagt et fornuftig ord i hele stykket,
må vel forklaringen være at selve den atmosfære det utstråler
føles som virkelig,

noe menneskene kjenner igjen sin egen tomhet og lede i, sitt
eget livs meningsløshet.
Ionesco er ved Gud ikke alene om å proklamere menneskelivets
absurditet.

Camus gjorde det og Beckett gjør det, Sartres 'Stengte dører'
er et eneste fortvilelsens skrik over menneskelivets ubrytelige
rundgang i tomhet, desperasjon og hat --
og alle sammen har fått Nobelprisen for det, i bukkende
ærbødighet for disse tidens sannsigere og profeter.

Ved å løfte et øyenbryn kan hun få en fyr til å innse at han er
en pøbel. Med et lett og spisst "Jaså!" kan hun gjøre det klart for en
at det beste en kan gjøre er å krype under bordet så fort som mulig,

eller hun kan se på en så en blir vettskremt av stålspissene
bak brilleglassene.
Jeg har opplevd de rispene en del ganger.

Gud, så mye angst det alltid har vært og stadig er i meg! For hva? Dypest: for å erkjenne meg selv som akkurat den jeg er.

Kunst kan nå engang ikke løsrives fra og nøytraliseres overfor resten av livet.

Ens virkelighet er en illusjon hvis man ikke forholder seg til andre mennesker.