Bokelskere.no

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen, så over alle hustakene, lurte på hvor mange ensomme mennesker det fantes der, hvor mange gærne, skeive, dumme, forvirra, forbanna mennesker som levde i den kokende byen.

-Det er dette som er drømmen, veit dere. Fins ikke no' virkelighet. Men vi drømmer ikke, heller. Vi er i drømmen. Skjønner? Skjønner dere den? Det er noen andre som drømmer oss. Skjønner?

Hva betyr det å være modig var oppgaven, og jeg var ganske fornøyd, hadde skrevet fem sider om at det ikke går an å være modig hvis man ikke er redd først.

Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.

Sånne ting husker jeg: Tennisskoa som blei grønne og trange i det våte gresset, en snegle som dro blankt slim etter seg over trappa, stikkelsbærenes ovale form, og ekle, hårete overflate (som minte meg om noe jeg aldri hadde gjort), hvit rips og magaknip, utedassen og et falmet fotografi av oldefar som kjøpte Huset i 1920. Og stillheten. Stillheten innenfor regnet, under dynen og bak huden, en svær, gravid stillhet.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte de, at jeg allerede hadde begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Jeg sykla hjemover og prøvde å synge den nye sangen, men jeg fikk ikke helt tak på melodien, den glapp hver gang jeg skulle begynne, som om jeg allerede hadde glemt den. Men det er ikke sant at man glemmer så lett, man lagrer alt inni seg, og så dukker det opp en dag, når som helst, hvor som helst, slik jeg nå brått kan kjenne lukten av vår syrin, av syrin etter regn, enda det er langt på høsten.

– Så lenge du ble, sa hun og var visst litt sur.
– Måtte finne det fineste eplet, forklarte jeg og ga henne det svære, grønne eplet.
Hun satte tenna i det, det knaste, og det silte saft nedover haken hennes. Hun pusta tungt, holdt eplet med begge hendene, smatta, sugde eplet grådig i seg. Og da vi kysset, smakte det eple, og det lukta eple, overalt, og fontenen rant og rant.

– Fy faen, sa George. Nå gidder jeg ikke gå rundt med slips lenger. Vi reiv av oss tøystrimler og knepte opp i halsen, trakk pusten dypt, og da kjente vi det, vi var i Pilestredet, det lukta malt fra bryggeriet og tobakk fra Tidemann, søtt og litt kvalmt. Vi været ut i lufta som tre overspente dådyr, og så trakk vi pusten på nytt, så dypt vi bare kunne, og holdt den der til blazeren stramma seg over brystet, for kanskje vi blei litt brisne, med litt flaks og riktig vindretning blei vi helt sikkert brisne.