Bokelskere.no

Vi var jo pur unge da vi dro til fronten. Småjenter. Jeg hadde til og med vokst under krigen. Mamma målte meg hjemme ... Jeg hadde vokst ti centimeter ...

Kan det virkelig finnes fargefilmer om krigen? Der er alt svart. Bare blodet har en annen farge, bare blodet er rødt ...

Jeg liker ikke krigsleker, militære barneleker. Stridsvogner og maskinpistoler ... Hvem har funnet på dette? Jeg får vondt innerst inne i meg. Jeg har aldri kjøpt krigsleker til barn. Hverken til mine egne eller andres. Eg gang var det noen som hadde brakt til hus et lite militærfly og en maskinpistol av plast. Jeg kastet dem straks i søpla. Øyeblikkelig! For selve menneskelivet er en gave ... En storslagen gave! Mennesket er selv ikke herre over denne gaven.

Jeg vokste opp i en familie av musikere, og før krigen elsket jeg tysk musikk - Bach, Beethoven. Den store Bach! Alt dette hadde jeg strøket ut av min verden. Senere så vi, vi ble vist krematoriene ... leiren i Auschwitz ... Haugene av kvinneklær, små barnesko ... Den grå asken. Den ble kjørt ut på åkrene, til å ha på kålen. Til å ha på salatene. Jeg klarte ikke lenger å høre på tysk musikk ... Det gikk lang tid før jeg vendte tilbake til Bach. Før jeg begynte å spille Mozart.

Tror De kanskje det var lett å tilgi? Å se uskadde ... hvite ... små hus med teglsteinstak. Med roser ... Jeg ville selv at de skulle ha det vondt ... Selvfølgelig ... Jeg ville se tårene deres ... Å bli god med det samme er umulig. Bli rettferdig og snill. Så god som De er nå. Å synes synd på dem. Til dette trengte jeg titalls år.

"Alle de andre kvinnene fikk tilsendt dødsmeldinger, men jeg fikk en papirlapp - "sporløst forsvunnet". Skrevet med blått blekk. De første ti årene ventet jeg hver dag. Jeg venter nå også. Så lenge et menneske lever, kan det håpe på alt ... "

Når vi kjøret forbi ruiner, tenkte jeg alltid: Hvor mange år trengs for å bygge opp alt dette på nytt? Krig dreper tid, menneskenes dyrebare tid.

Vi trodde alle at etter krigen, etter et slikt hav av tårer, skulle vi få et herlig liv. Et vakkert liv. Etter Seieren ... Etter den dagen ... Vi trodde at alle mennesker skulle bli veldig snille, skulle bare elske hverandre. Alle skulle bli brødre og søstre. Som vi ventet på den dagen ...

Jeg glemmer ikke bevegelsen i ansiktene: fra myke, barnslige trekk - til selvsikre kvinneblikk, til og med en viss hardhet og barskhet. Det er vanskelig å tro at denne forandringen skjedde på noen få måneder eller år. Vanligvis utfører tiden dette arbeidet mye langsommere og mer umerkelig. Det tar tid å forme et menneskeansikt. Langsomt blir sjelen penslet ut i det.
Men krigen skapte raskt sitt bilde av mennesker. Den tegnet sine egne portretter.

I krig eldes menneskets sjel. Etter krigen var jeg aldri ung mer.