Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hva vet vi om foreldrene våre, og hva vet de om oss? Og hvis vi ikke engang kjenner de menneskene som har fulgt oss siden fødselen - vi kjenner ikke dem, de kjenner ikke oss - hvordan kan vi da kjenne noen som helst?
Vi projiserer våre egne egenskaper -både til å gjøre godt og vondt- over på den andre personen. Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den bare andre elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.
Det finnes bare en kraft som er sterkere enn frykt, Tin Win. Men hvilke krefter er sterkere enn kjærlighetens frykt, U May?
Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen. Alle forsøk på å oppnå det ene uten det andre var dømt til å mislykkes.
Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra et hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst.
Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?
Tror du på kjærligheten, Julia? Selvsagt referer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen- en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på det vi ikke kan beholde.
Nei. Jeg snakker om kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om kjærlighet som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden.
Akkurat som farger var forskjellige, var det grader av rasling. Han hørte tynne kvister gni seg mot hverandre og blader som strøk borti andre blader. Han kunne høre når et enslig blad falt til bakken foran ham. Selv når de svevde gjennom luften, merket han seg at det ikke var to blader som hørtes like ut. Han hørte summing og blåsing, kvitring og piping, susing og rumling.
《Hvorfor det? Kjærligheten har så mange forskjellige ansikter at fantasien vår ikke er i stand til å se alle.》《Hvorfor må det være så vanskelig?》《Fordi vi bare ser det vi allerede kjenner til. Vi projiserer våre egne egenskaper - både til å gjøre godt og til å gjøre ondt - over på den andre personen. Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. De svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklagere. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på. 》
Mi Mi kikket bort på han, og selv om han ikke var stort mer enn femten meter unna, orket hun ikke at det var avstand mellom dem. Hun tok av seg skjorten og sarongen, gled ut i vannet og tok noen kraftige svømmetak. Sola hadde varmet opp vannet, men det var fortsatt kjølig nok til at det var forfriskende. Det var plass nok på steinen hvis hun satte seg mellom beina hans og lente seg mot ham. Hun svømte til steinen. Han strakte ut en hånd og hjalp henne opp av vannet. Hun lente seg mot ham. Han la armene rundt livet hennes, og holdt hardt rundt henne.
《Jeg orket ikke være der uten deg,》hvisket hun.
《Jeg har vært her hele tiden.》
《Jeg ville føle deg. Og så var jeg trist.》
《Hvorfor det?》
《Fordi du var så langt borte, fordi jeg ikke kunne ta på
deg,》svarte hun, forskrekket over sine egne ord.《Hver eneste time vi er borte fra hverandre, gjør meg trist. Alle steder hvor jeg er uten deg. Hvert skritt du tar uten meg på ryggen. Hver natt vi ikke sovner i armene på hverandre, og hver morgen når vi ikke våker side om side.》Hun snudde seg og knelte foran ham. Hun tok hodet hans i hendene sine, og han hørte hvordan tårene rant nedover kinnene hennes. Hun kysset ham på pannen og på øynene. Hun kysset ham på munnen og på halsen. Leppene var myke og fuktige. Hun dekket ham med kyss. Han trakk henne inntil seg, og hun la beina rundt hoftene hans. Han holdt henne hardt, veldig hardt. Ellers ville hun kanskje fly sin vei.
Tror du på kjærligheten?
Selvsagt refererer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen - en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på noe vi ikke kan beholde.