Bokelskere.no

Ingen kan forlate en øy, en øy er et kosmos i et nøtteskall, der stjernene sover i graset under snøen.

Det hender de får besøk fra de andre øyene. Da får gjestene mat og kaffe og snakker i ett sett og i munnen på hverandre, for ordene hoper seg opp i øyværinger, og en gang må de ut. Når de er tomme, drar de hjem igjen og samler opp nye setninger.

Det ble bare gjennomført, slik menneskene plutselig finner en ny vei gjennom villniset og liker den og går den om igjen og etter hvert skaper en sti, som bare er et annet ord for vane.

... De kaster egg på ham, så plommene renner som glødende honning nedover det rasende ansiktet. Ingrid liker å være slem. Og Lars er dum nok til å tørke av seg i den tørre lyngen og ser ut som en rognskall da han kommer hjem...

Barbro skuffet møkk gjennom luka i veggen og sa at Ingrid måtte ta seg sammen, det hun gikk og tenkte på var bare et tegn på at hun begynte å bli stor. Til høsten skulle hun begynne på skolen i Havstein, sammen med andre unger fra de andre øyene. Fra da av ville alt bli annerledes, det er ingen ting å være redd for, ingenting er noe å være redd for, til det er det for mange øyer. Den røde prikken løste seg opp i hvit damp. Ingrid slo armene rundt tanta og slapp henne aldri.

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.

[...]hun vil ta øya med seg ut i verden og fylle den med alt den mangler[...]

Maria heiste seg opp på albuene og sa at unger ikke er noe man har, men noe man får, de er gaver.

En gjest skaper savn.