Bokelskere.no

Etter at de har fortøyd under kaia ved Bruket, leier Ingrid henne oppover mot Krambua og bygda, der trærne vokser inn i himmelen og husene er malt og står så tett i hverandre at man kan gå fra det ene til det andre uten yttertøy.

Man snakker om stillheten før stormen, om at stillheten kan være et varsel, et ladegrep, eller om at den kan bety noe som man må bla lenge i en bibel for å forstå rekkevidden av. Men stillheten på en øy er ingenting. Ingen snakker om den, ingen husker den eller setter navn på den, hvor sterkt den enn går inn på dem.

Men livet er et helvete, det lærer hun i hvert fall, så hun slutter å le og begynner å gråte isteden.

Katten Karnot var brun og fin som nykokt gomme...

... det var en god død, han døde da han skulle, det er bare som så mye annet godt, det er umulig å oppdage.

Ingrid angret på at hun ikke hadde begynt å gråte for lenge siden, nå som ingen så det, var det jo for sent.

Et møbel utendørs. Det er å gjøre himmelen til tak og horisonten til vegger i et hus som heter verden.

Et møbel utendørs. Det er å gjøre himmelen til tak og horisonten til vegger i et hus som heter verden. Det hadde ingen gjort før. De klarte heller aldri å venne seg til det.

Hans gikk også i fjøset. En mann i fjøset. Martin hadde ikkje haurt så gale.

Det er å gjøre himmelen til tak og horisonten til vegger i et hus som heter verden.