Bokelskere.no

Det var ikke til å tro: Her hadde man utviklet en så til de grader fremskrittsvennlig teknikk, og så skulle man benytte den til å følge en latterlig kokk i arbeidet? Nå ja, man kunne ikke arrangere olympiske leker hvert år heller, men et eller annet sted i Tyskland, eller i verden, for den saks skyld, måtte det da forefinnes noe mer betydningsfullt enn denne kokken!

"Si meg, De har vel ikke tenkt å tømme kiosken min?"
Jeg så opprørt på ham: "Ser jeg ut som en forbryter?"
Han så på meg: "De ser ut som Adolf Hitler."
"Nettopp," sa jeg.

Spør man i dag en parlamentariker, hevder han ute å blunke at krig ikke lenger er nødvendig i våre dager. Det ble hevdet den gangen også, og det var like mye tøv den gang som nå. Man kommer jo ikke unna den kjensgjerning av denne jorden ikke vokser. Det gjør derimot antallet mennesker som bebor den.

…én ting har jeg aldri underslått: Når det er kaldt, gjør ikke germaneren det slag. Da fyrer han til nød. En ser det hos nordmennene, hos svenskene. Derfor var jeg heller ikke videre overrasket da jeg fikk vite at det ar i møbelbransjen svenskene hadde gjort sukses. Svensken er jo i sin lusestat uansett uavlatelig på jakt etter fyringsved, og da er det vel ikke til å undres over at det av og til blir en stol ut av det, eller et bord. Eller et såkalt sosialsystem, som sørger for å forsyne millioner av parasitter med boligvarme helt gratis i disse blokkene deres.

…forsoningen med våre mest nærliggende forbundne, med England…Det er meg fremdeles en gåte hvorfor det ikke lyktes meg den gang. Hvor mange flere bomber måtte vi egentlig ha sluppet over byene deres, før de forsto at vi var deres venner?

"De lager jo morsomme saker, jeg har fått med meg noen av programmene Deres," sa hun, tok en slurk av literskruset og bøyde seg forover for å tilby meg innsyn i utringningen.
"Gleder meg," sa jeg, "jeg har også fått med meg et par av Deres saker."

«En tysker ringer bare én gang,» sa jeg opphisset.
«I så fall her,» sa rengjøringsbastarden av uviss blandingsgrad og ringte nok en gang med flathånden. Jeg kjente en brå trang til å pusse SA på ham og la dem sprenge trommehinnen hans med hans egen ringeklokke. Eller enda bedre: begge trommehinnene, slik at han i fremtiden ville kunne forklare kundene sine hvordan de skulle vinke når de kom inn.

"Se på meg!" sa jeg, og da hun noe overrasket vendte seg mot meg, så jeg henne rett inn i øynene og sa høytidelig:
"Jeg lover dem her og nå: De skal få den fremtiden Deres herkomst gjør Dem fortjent til! Jeg vil personlig sette inn alle krefter på at verken De eller noen annen tysk kvinne vil måtte tjene disse undermenneskene. De har De mitt ord på, frøken ..."
"... Özlem," sa hun.

Riksmark var ikke lenger i bruk som betalingsmiddel, selv om mitt konsept om å innføre en felles, gyldig valuta over hele Europa åpenbart var blitt realisert av noen andre, formodentlig av noen intetanende amatører på seiersmaktenes side. For øyeblikket ble i hvert fall fordringer gjort opp i en kunstig valuta kalt "euro", som naturlig nok ble sett på med den største mistro. Det kunne jeg straks ha fortalt den som sto bak dette initiativet.

Det ville selvfølgelig vært gunstigere for statsfinansene om Luftwaffe også kunne overta oppgavene med bortkjøring av søppel. Men hva slags Luftwaffe sto vi da igjen med?