Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg var uengasjert på jobben og jeg var det vel delvis også hjemme. Min kone hadde kommentert det flere ganger. Hun trodde det var henne det var noe feil med og jeg lot henne tro det, i mangel på en bedre forklaring. Det er jo helt uholdbart å innrømme at det er en selv det er noe i veien med. I hvert fall så lenge noen andre står klar til å ta på seg skylden.
Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske.
kalven skal hete bongo etter min far, slår det meg mens jeg rusler tilbake mot skogen. selv om min far ikke het bongo skal kalven hete bongo etter ham. noen ganger må man klare å åpne seg for den slags koblinger
Teppe på teppe. Jeg burde begynne å skrive dikt.
Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det fins ikke noe bedre ord for det. Lang og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skolen kalte de meg Doppler med kuken.
Ræva mi ler.
Kjære landsmenn, roper jeg, jeg liker dere ikke. Dere må ta dere sammen. Dere må løfte blikket og slutte å være så forbanna flinke. Og dere høyrefolk må kvitte dere med de helvetes hundene deres og tørke av dere de tilfredse smilene, og dere må begynne å bytte. Og sykle. Vi må sykle og bytte som faen hvis vi skal ha en sjanse til å holde det gående. Og hvem eier vindens sus i trærne og blomstene på marken? Og teletubbiene må brenne i helvete, og faen, jeg går i stå, jeg er for full til å tråden i en nyttårstale, men Løvenskiold roper jeg, du må gi skogen tilbake til folket, for du eier den ikke egentlig, ingen burde kunne eie en skog, og far, fortsetter jeg, du er borte og jeg kjente deg ikke og jeg føler meg alene, jeg har alltid følt meg alene og jeg støter fra meg alle fordi jeg er en tosk som alle andre, og ingen kjenner meg så lenge jeg lever og jeg frykter at ingen kommer til å kjenne meg så lenge jeg lever og jeg gir opp og roper til slutt bare faen, faen, faen helt til jeg mister stemmen.
Det å se på tv blir for meg et oppslagsverk over hvorfor jeg ikke liker folk
Midt i all denne flinkheten har jeg vandret rundt i årevis. Jeg har våknet i den,sovnet i den.Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet.Slik er det,ser jeg nå.Gud forby at mine barn blir like flinke som meg.
Hva er dette for noe? roper jeg. Hva slags samfunn er det vi lever i når en stakkar ikke engang kan gå en kveldstur med sine egne tanker uten å bli forstyrret av mennesker som suser gjennom skogen med hodelykter? Selv ser jeg både løypa og trærne helt tydelig. Du må da forså at dette bærer galt av sted, sier jeg. Mosjonisten nikker spakt. Da forstår du sikkert også at jeg nå blir nødt til å konfiskere denne lykten, sier jeg. Han nikker igjen. Godt, sier jeg. Og jeg vil ikke se deg her ute med lykt en gang til. Og jeg liker ikke at du går så fort. Du får senke tempoet litt heretter. Har vi en avtale?