Bokelskere.no

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg forsøkt å fortelle omverdenen hva jeg har utsatt for. Allerede som helt liten forsøkte jeg på barns vis å få hjelp. Også dette står beskrevet i papirene jeg nå har i hendene mine. Men hjelpen kom aldri, for det var ingen som hørte på meg. Det var ingen som trodde på meg.

Jeg kommer aldri til å tilgi mamma for det hun har gjort, for hun kan aldri gjøre det godt igjen. Men jeg vil alltid være glad i henne fordi hun er moren min.

Dette var det første avhøret, og det skulle bli mange flere. Jeg forsto ikke på dette tidspunktet hvor omfattende dette skulle bli, og at livet mitt kom til å dreie seg om denne saken i lang, lang tid fremover.

Etter hvert ble syltetøyet jeg fikk slengt inn på rommet mitt sammen med de tørre brødskalkene jeg ble tvunget til å spise, fylt med døde insekter fra fluepapir som var hengt opp i vinduene nede. Syltetøyet var fullt av døde fluer som jeg brukte mye tid på å forsøke å prirke ut før jeg måtte spise det. I julen det året ga mamma meg varm og tjukk melk med klumper i.

I de årene jeg bodde hjemme, hadde jeg konstant blåmerker og bloduttredelser rundt om på kroppen. Etter som tiden gikk ble det bare verre og verre. Jeg var familiens hakkekylling om dagen og sexleketøy om natta. Det virket som alle grenser, alle sperrer var borte.