Bokelskere.no

Fortsatt kan jeg savne henne. Ikke den mammaen som sitter inne for overgrep i Alvdal. Den syke kvinnen som forgrep seg på sine egne barn. Men jeg savner den trygge, gode mammaen som kunne ha vært. En slik mamma som så mange tar for gitt.

Barn må være noe av det mest lojale som finnes. De nærer en ubetinget hengivenhet og kjærlighet til sine foreldre, fortjent eller ikke.

Det verste et barn kan oppleve, er å bli avvist.

Nå er tiden inne for å legge alt det vonde bak meg. Livet starter nå. Oppveksten min skal ikke lenger forfølge meg. Jeg vil ikke lenger være jenta som ble mishandlet. Hun som ble utsatt for overgrep. Jeg er ferdig med offerrollen.

Jeg forsto at jeg hadde vokst opp i et totalt grenseløst hjem. Det føltes uvirkelig og absurd. Fordi grensene mine ble så brutalt visket ut da jeg var barn, har det senere i livet vært praktisk talt umulig for meg å vite hvor grensene skal gå.

Alle ville vite mest mulig om saken. Men en ting er sikkert; uansett hvor mye informasjon pressen eller befolkningen har fått med seg, vil det for alltid bare være de impliserte i saken som virkelig kan forstå hva som foregikk - hva saken dreier seg om. Det som har kommet ut, er bare en brøkdel av et handlingsmønster som har eksistert så langt tilbake i tid som jeg vet om.

Det er klart at det er mye grunnleggende jeg aldri har lært som barn. Naturlige grenser - hvor går de hen?

Hele denne tiden var det eneste jeg ønsket meg i livet, trygghet og noen som var glad i meg. En familie. Det hadde jeg ikke. Alle de grenser og sperrer som ligger i menneskets natur fra fødselen av, var borte. De var tråkket over av voksne omsorgspersoner som jeg hadde stolt på.

Å skjære i min egen kropp var den eneste måten jeg kunne greie å få ut de vonde følelsene jeg bar på. Følelsen av å bli avvist av min egen familie, min egen mamma. En ubeskrivelig sterk følelse av makteløshet, fortvilelse, hat,, sinne og jeg vet ikke hva. Jeg hadde et enormt trykk inni meg som måtte ut på eller annen måte. Fordi familien min ga faen i meg, ga jeg også faen. Ingen brydde seg om meg, jeg var verdiløs. Jeg hatet meg selv, kroppen min, alt ved meg selv.

For mamma var jeg en tikkende bombe. Hun risikerte at bomben ville gå av før eller siden. At noen vil tro på meg og finne ut hva som faktisk hadde foregått. Mamma ønsket selvfølgelig ikke at dette skulle skje, og sørget derfor at jeg ikke hadde troverdighet .