Bokelskere.no

I had talked too much. I had said too little

Det lette smilet hennes kunne stanse en manns hjerte.

Musikken strømmet uanstrengt ut av meg, og lutten var som en andre stemme. Jeg flyttet raskt på fingrene, og lutten skapte en tredje stemme også. Jeg sang med den stolte kraftfulle stemmen til Savien Traliard, den største av Amyrene. Publikum beveget seg i takt med musikken lik gress i vinden. Jeg sang som ridder Savien, og jeg følte at publikum begynte å elske og frykte meg.

Det var en slik vakker høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden.

Den cealdiske mannen ble helt bestyrtet. «Men herre, man bør aldri ha slikt hastverk når man kjøper en hest. Du ville ikke velge en kone på ti minutter, og på veien er en hest viktigere enn en kone.» Han smilte blygt. «Ikke engang Gud selv -» Jeg avbrøt ham enda en gang. «Gud skal ikke kjøpe hest i dag, jeg skal.»

En poet er en musiker som ikke kan synge. Ord må finne et menneskes hjerne før de kan røre ved hjertet, og enkelte menneskers hjerner utgjør sørgelig små mål.

Frykt skyldes gjerne uvitenhet. Så snart jeg visste hva problemet var, var det bare et problem, ingenting å være redd for.

Hvis du kan finne en slik person, en du kan holde rundt og lukke øynene mot verden sammen med, da kan du prise deg lykkelig.

"Bare du behandler bøkene pent, så går det nok bra. Han er for det meste temmelig fjern, men vær forsiktig med bøkene hans." Han hevet øyenbrynene og ristet på hodet. "Han er iltrere enn en bjørnebinne som beskytter ungene sine. Faktisk vil jeg heller bli overrasket av en bjørnebinne enn å bli tatt av Lorren når jeg lager eseløre i en av bøkene hans."

She reached up and lay her hand on my cheek. “You have the sweetest face,” she said, looking at me dreamily “It’s like the perfect kitchen.”
I fought not to smile. This was the delirium. She’d fade in and out of it before the profound exhaustion dragged her down into unconsciousness. If you see someone spouting nonsense to themselves in an alleyway in Tarbean, odds are they’re not actually crazy, just a sweet-eater deranged by too much denner. “A kitchen?”
“Yes,” she said. “Everything matches and the sugar bowl is right where it should be.”