Bokelskere.no

(Menneskebarn er ofte så mye skarpere enn de forbløffende tungnemme voksne.)

De eneste gangene sykdommen til Max ikke plaget dem, var sannsynligvis når de spiste middag. Det lot seg ikke benekte når de tre satt ved kjøkkenbordet med ekstra brød og ekstra suppe eller poteter. Alle tenkte det, men ingen sa noe.

Hver gang de tok en pause, for å spise eller drikke, spilte han trekkspill, og det var dette Liesel husket best. Mens pappa dyttet eller trakk malerkjerra om morgenen, bar Liesel instrumentet. "Bedre å la malingen bli igjen", fortalte Hans henne, "enn noensinne å glemme musikken".

Tyske barn var på utkikk etter herreløse mynter. Tyske jøder var på vakt for ikke å bli pågrepet.

Hun var en jente. I det nazistiske Tyskland. Da var det helt på sin plass at hun oppdaget ordenes makt.

Slik Liesel skulle oppdage, har en tyv bruk for mange ting: Evne til å bevege seg lydløst. Mot. Fart. Men det fantes en forutsetning som var enda viktigere enn dette: Flaks.

Det var nytteløst. Folkemengden var seg selv. Den lot seg ikke påvirke, her kunne man ikke presse seg frem, eller snakke fornuft. Du pustet med mengden og sang sangene deres. Du ventet på mengdens ild.

"Opp gjennom årene har jeg sett så mange unge menn som tror de løper mot andre unge menn. Det gjør de ikke. De løper mot meg."

Jeg ville forklare at jeg ustanselig overvurderer og undervurderer menneskeheten - at det er svært sjelden jeg simpelthen vurderer den. Jeg ville spørre henne om hvordan den samme tingen kan være så heslig og så storslått, hvordan ordene og historiene dens kan være så tilintetgjørende og så lysende.

ET LITE, TRIST HÅP
Ingen ønsket å
bombe Himmelgaten.
Ingen vil da bombe
et sted som er oppkalt etter
himmelen, eller hva?
Eller hva?