Bokelskere.no

Men vi klarer oss jo ikke uten lys. Lyset tørker tårene våre, og når vi er badet i lys, er vi lykkelige. Kanskje vi bare liker hvordan partiklene regner ned over oss. Lyspartikler trøster oss på en måte. Jeg innrømmer at dette ikke er noe jeg kan forklare logisk.

Det er noe beroligende ved ting som aldri forandrer seg, og det er noe vakkert ved det.

Men både vi selv og menneskene omkring oss legger begrensninger på oss, og vi kan ikke gjøre annet enn å kvitre, slå med vingene og hoppe rundt i buret. Å, om jeg bare kunne flakse med vingene og stige til værs, inn i den blå himmelen, over fjellene og langt, langt av gårde!

Hva tror du jeg føler når jeg hopper opp og ned og klapper i hendene? Jeg tipper du tror at jeg ikke føler noe særlig annet enn den maniske fryden ansiktet mitt viser.

Men når jeg hopper, er det som om følelsene mine strekker seg mot himmelen. Det er sant, trangen til å bli oppslukt av himmelen er nok til å få hjertet mitt til å sitre. Når jeg hopper, kan jeg føle de forskjellige delene av kroppen godt - bena som spenner seg og hendene som klapper - og det føles så veldig, veldig deilig.

Men så lenge jeg er i bevegelse, kan jeg slappe av litt.

Du kan ikke alltid se det på mennesker med autisme, men vi føler egentlig aldri at kroppene våre tilhører oss. De skaper bestandig problemer og glipper ut av kontroll. Vi er fanget i dem, og kjemper så hardt for å få dem til å gjøre som vi sier.

Selv om jeg føler dårlig samvittighet overfor vedkommende som snakket til meg, kan jeg ikke engang be om unnskyldning, så jeg ender bare med å få skyldfølelse og skammer meg over at jeg ikke klarer å omgås mennesker.

Ekte medfølelse handler om at du ikke ødelegger den andres selvrespekt,

Så lenge vi kan lære å bli glad i oss selv, er jeg ikke sikker på at det spiller så stor rolle om man er normal eller har autisme

Alle har et hjerte som kan beveges av noe. Jeg vil be deg om å huske på det