Bokelskere.no

Det ekstatiske, dyonysiske element som avføder tragedie, må oppfattes som noe gitt og primært, som værens hovedgrunnlag, som den atmosfæren vår menneskeskjebne utspiller seg innenfor.
[...]

For ham (i.e. Dostojevskij) var den dyonysiske tragedie, det spaltede sinn og avgrunnen liksom den eneste vei mennesket kunne gå. Veien til lyset går følgelig gjennom mørket. Dostojevskijs storhet lå i at han viste oss hvordan lyset tennes i mørket.

Men den russiske sjel har en hang til å fordype seg i mørkets element og bli værende der så lenge den kan. Veien ut av det mørke element faller vanskelig for den russiske sjel, den har vanskeligheter med å beherske sin lidenskapelige instinktkraft. Russeren har en sterk personlighetsfølelse og en sterk fornemmelse av egen skjebne, men samtidig makter han ikke å verne sin personlighet mot dyonysiske lidenskaper som truer med å rive ham i filler, makter ikke å befeste sin personlighet.
[...]
I Russland er ånden ennå prisgitt de blinde sjelelige krefter.

Dostojevskijs ideer er åndelig føde av ekte sort. Uten dem er det umulig å leve. Det er umulig å leve uten å ha løst problemene knyttet til Gud, djevel, udødelighet, frihet, det onde, menneskets og menneskehetens skjebne. Det er ikke luksusspørsmål, det er livsviktige spørsmål. Finnes det ikke et evig liv, er det knapt bryet verdt å leve.

Dostojevskijs "psykologi" beveger seg aldri bare på overflaten av det sjelelige og kroppslige liv. Tolstoj var en langt bedre psykolog enn Dostojevskij, i ordets snevre og eksakte betydning. Dostojevskij er en pneumatolog, hans "psykologi" beveger seg alltid dypere ned mot åndens, og ikke sjelens, liv, ned mot møtet med Gud og djevel ,[...] de siste spørsmål.

For Dostojevskij var katolisismen bæreren av den romerske ideen om tvangsmessig universalisme, tvangsmessig global sammenslutning av mennesker og tvangsmessig organisering av deres jordiske liv. Den romerske ideen om tvangsmessig universalisme ligger også til grunn for sosialismen. Både i den ene og den andre fornektes menneskeåndens frihet.

Kvinnene har faktisk ingen selvstendig posisjon i Dostojevskijs forfatterskap. Dostojevskijs antropologi (i.e. læren om mennesket) er helt og holdent en maskulin antropologi. Vi ser at kvinnen interesserer Dostojevskij utelukkende som et aspekt ved mannens skjebne, ved menneskets livsvei. Menneskesjelen fremstår først og fremst som en mannlig ånd. Det kvinnelige element fremstår kun som et indre tema, en indre fristelse, i den maskuline åndens tragedie.

De splittelser i menneskeånden som egentlig utgjør den dypereliggende tematikken i Dostojevskijs romaner, kan ikke tolkes med utgangspunkt i realismen.

Enhver ekte kunst er symbolsk, den er en bro mellom to verdener, den betegner en dypere virkelighet, som også er den egentlige virkeligheten. Denne egentlige virkeligheten kan gis kunstneriske uttrykk kun i form av symboler, den kan ikke gis en umiddelbar, reell form i kunsten. Kunsten gjenspeiler aldri den empiriske virkeligheten, den trenger alltid inn i en annen verden, mens denne andre verden er tilgjengelig for kunsten bare i form av en symbolsk fremstilling. Hele Dostojevskijs kunst handler om den dypeste åndelige virkeligheten, den metafysiske virkeligheten; den er slett ikke opptatt av å beskrive hverdagslivet empirisk.