Bokelskere.no

Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.

《I en av sine uttalige reinkarnasjoner var Buddha Tunsai Bodhisat - en bodhisattva, et opplyst vesen, forkledd som en liten kanin.》
En kanin-Buddha?
《En natt det var fullmåne》- pappas stemme spant en fin tråd rundt hodet mitt, konturen av en annen fortelling - 《bestemte Indra seg for å forvandle seg til en gammel bramin og sette Tunsai Bodhisats godhet på prøve for å bedømme om kaninen fortjente å bli gjenfødt som noe bedre. Jeg er så sulten, lille venn, sa han til kaninen. Vil du ofre deg og bli mat for meg? Tunsai Bodhisat ble fylt av medlidenhet for den utsultede asketen og gikk med på dette. Han tente et bål, ristet av seg alle de bitte små loppene og insektene som hang fast i pelsen, og hoppet inn i de sprakende flammene. Men i samme øyeblikk kom Indra han til unnsetning, tok med seg ånden hans og fløy opp til månen, hvor han skar ut et bilde av Tonsai Bodhisat på den skinnende overflaten. Fra denne dag, sa Indra til kaninen, skal hele verden vite om din gode gjerning.》
Pappa smilte og løftet blikket mot himmelen igjen. 《Og det er derfor vi ser en kanin når vi ser på fullmånen, Raami!》

De skulle ta med seg kisten og begrave den, forklarte begravelseskomiteen. Et eller annet sted blant rismarkene. En død kropp måtte ikke gå til spille. [Hun] skulle gi næring til jorden. Hun ville tjene revolusjonen bedre enn hun hadde gjort da hun var i live. Vi burde være stolte.

Ingen så at bak all solidaritetsretorikken lå det en dypt indoktrinert tro på at alle kunne være en fiende. Først var fienden de intellektuelle, diplomater, leger, piloter og ingeniører, politifolk og militære offiserer, alle med rang og ry. Deretter var fienden sekretærer, fagarbeidere, kongelige tjenere, drosjesjåfører, folk med mok robar civilai - "moderne yrker" - en gruppe som inkluderte nesten alle ved tempelet, siden de fleste av oss var fra byen.

Men for øyeblikket så jeg ingenting, hørte ingenting, ingenting som kunne avsløre for resten av verden det jeg alene visste - at jeg kom til å bli skutt fordi også jeg var en intellektuell, en lesehest, en bokelsker.

Foran oss sto en naken fjellkam som bar himmelen på sin rygg.

Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.

Jeg visste ikke at det kunne være plass til så mye tristhet i et så lite rom.

Ute var himmelen blågrå, gryningens mørke kjole dandert med strimer av dis. Bakken var våt, og luften bar med seg et minne om regnet som jeg nå husket hadde trippet inn som en gjest i natten og vekket meg med sine taslende skritt, for så å gli sømløst inn i drømmen min da jeg sovnet igjen.

For å vite må du lære, for å finne må du lete.