Bokelskere.no

Ingenting av det jeg håpet på da jeg var ung, har skjedd.

"Klokka er ikke seks engang," sa Jed overrasket.
"Nei, det stemmer, jeg tror ikke det åpner før halv sju. Man spiser tidlig middag i dette landet, vet du, men det blir aldri tidlig nok for meg. Nå liker jeg meg best i slutten av desember, når det blir tidlig mørkt. Så kan jeg ta på meg pysjamas, ta sovemedisinen min og gå og legge meg med en flaske vin og en bok klokka fire om ettermiddagen. Det er sånn jeg har levd de siste årene. Sola står opp klokka ni; og så, når jeg har dusjet og drukket kaffe, er den nesten blitt tolv, så jeg må klare fire timer til med lys, dét får jeg stort sett til, uten altfor mange mén. (...)"

Dessuten hadde han vondt, han orket ikke mer, smertene var for sterke. "Gir de deg ikke morfin?" spurte Jed overrasket. Å jo, visst ga de ham morfin, så mye han ville, faktisk, de foretrakk at beboerne holdt seg i ro, men var vel det et liv, å være konstant i morfinens vold? Jo, det synes faktisk Jed, egentlig kunne man knapt ønske seg noe bedre liv, uten bekymringer, uten ansvar, uten begjær og også uten frykt, ikke så ulikt plantenes liv, der alt man gjorde, var å nyte solas og brisens moderate kjærtegn.

Olga var deilig. Hun var deilig og hengiven. Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass til begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.

the basic point of Norwegian mineral waters seemed to be moderation.
Subtle hedonists, these Norwegians, thought Jed as he bought his
Husqvarna; it was pleasant, he thought again, that so many different
forms of purity could exist.

Fra kapittel 13, også referert i omtale fra New York Times: http://www.nytimes.com/2012/01/15/books/review/michel-houellebecqs-version-of-the-american-thriller.html

...på Charles de Gaulle terminal 2E hadde de et formidabelt utvalg av norsk mineralvann. Jed bestemte seg for Husqvarna, som skulle være et mineralvann fra Midt-Norge, og som sprudlet på en svært diskré måte. Vannet var ekstremt rent - men i virkeligheten ikke så mye renere enn de andre. Det eneste som skilte de forskjellige merkene fra hverandre, var sprudlingen og strukturen i munnen, som fremviste ørsmå variasjoner, men ingen av dem var spesielt salte eller jernholdige, det alle utmerket seg ved, var moderasjon. Disse nordmennene bedriver jammen en subtil form for hedonisme, tenkte Jed mens han betalte for Husqvarnaen sin; det er jo fint å tenke på, sa han til seg selv, at det kan finnes så mange former for renhet.

"Sushi Warehouse på charles de Gaulle terminal 2E hadde et formidabelt utvalg av norsk mineralvann. Jed bestemte seg for Husqvarna, som skulle være et mineralvann fra midt-Norge" HUSQVARNA ??? Really? Var det det beste han kom opp med?

Seksualiteten er noe veldig skjørt, det er så vanskelig å komme inn i den, og så lett å komme ut.

[..] det hadde antakelig vært en tabbe å blande kreolsk punsj og absint.

Et menneskeliv er som oftest ikke rare greiene, det kan oppsummeres i et ganske begrenset antall hendelser [...]