Bokelskere.no

Det var bare det at jeg levde for de øyeblikkene hvor han roste meg. Ingen andre steder enn i skiløypa kunne jeg få ros av ham. Ingen andre steder fikk jeg bekreftelsen på at jeg var god nok. Det var derfor jeg ble med. Derfor ble jeg god. På ski.

Jeg kan endelig se annet enn bare mørke.Jeg kan se at vi faktisk har det fint,og at vi kan fortsette med å ha det fint.Mørket er der. Men vi vet hva det er.Vi kan forholde oss til det. Leve med det.

Januar går mot slutten. Snøen ligger bandasjetynt over jordene.

Jeg har brukt hele livet på å skjule dette,gjort alt for at ingen skulle vite,men nå var alt forandret.Redselen for at folk nå skulle se meg som svak,var sterkere enn lettelsn ved å bekrefte offentlig at jeg hadde blitt utsatt for overgrep.

For en som har vokst opp med en mor og en far som stadig vekk forsøkte eller truet med selvmord,er det nærliggende å tenke på samme måte.

Savner deg masse og elsker deg over alt på jorda og rundt månen og alle planetene og helt tilbake. Mange kyss og klemmer fra mamma.

Jeg har vondt i hodet fordi jeg er ganske anspent og stiv i nakken.Hun prater også mye,så da blir det en terapitime også. Jeg forstår nå at jeg har mange slags problemer som er gjemt bort i kroppen. Mange har ligget og gjæret lenge,andre har akkurat blusset opp.Og det er desse som presser på og gjør vondt.

Var jeg et hull som skrek etter å bli fylt? Var jeg et hull med en kropp rundt seg? Var jeg vær-så-god-bare-forsyn-deg?Et smil? Et skrik?