Bokelskere.no

Gutten min, sa jeg , denne greia kan stoppe et tog.
Har du lyst til å leke tøff-tøff?
Kom igjen, kom igjen, tuut, tuut; kom igjen.

Man lever jo bare en gang, ikke sant? Bortsett fra Lasarus da. Stakkars djevel han måtte dø to ganger. Men jeg kjører karusellen bare en gang.

«Jeg suger bare på en ting, Nick!»
«Og hva er det, Kitty?»
«Kan du ikke gjette?»
«Nah ...?»
«Se nedover deg selv, Nick.»
«Ok.»
«Hva ser du?»
«Drink. Telefon.»
«Hva mer, Nick?»
«Skoene mine ...»
«Nick, hva er den store greia som stikker ut der mens du snakker med meg?»
«Å, den! Det er magen min!»

Av og til tenkte jeg på leveren min, men leveren sa aldri noe, den sa aldri, «Slutt med det der, du tar livet av meg, og da vil jeg ta livet av deg!» Hvis vi hadde hatt snakkende levere ville vi ikke trengt AA.

Jeg satt der i regnet.
Telefonen ringte. Jeg tørket av den med en forfalt regning fra ligningskontoret, og tok den.

«Leser du Celine?» spurte en kvinnestemme. Stemmen hennes hørtes ganske sexy ut. Jeg hadde vært lenge alene. Noen tiår.

«Belane, are you nuts?»

«Who knows? Insanity is comparative. Who sets the norm?»

Must be the hangover. Vodka with beer chaser. You had to pay. Nice thing about being a drunk, though, you were never constipated. Sometimes I thought about my liver but my liver never spoke ut, it never said, 'Stop it, you're killing me and I'm going to kill you!' If we had talking livers we wouldn't need A.A.

I gamle dager (...) var forfatternes liv mer interessante enn det de skrev. Nå for tiden er verken livene eller det de skriver interssant.

Faren min hadde advart meg om at jeg kom til å ende opp med å sitte og leke med meg selv i en fremmeds bakgård i Arkansas. Jeg kunne fremdeles rekke det. Greyhoundbussene gikk hver dag.