Bokelskere.no

Går inn på badet igjen, stiller meg foran speilet, ser på meg selv, ser på håret som har blitt altfor langt, krøllene når meg nesten til haken, jeg ser på rynkene i pannen, tenker på det hun sa, at det ikke er noe farlig, det er bare som et tre med årringer, det hadde hun lest et sted, det skal synes at man har levd litt: at jeg har elsket litt.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet, det er du som er lyset som møter meg ut av tunnelen, på vei inn til byen min, på vei til hvite hus og rød takstein, til høye fjell og tunge regndråper, til et postkort jeg har ventet på, et postkort fra deg, fra denne byen. De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Er du ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv.

Jeg våkner aldri opp hos deg. Vi er et maleri hvor fargene er på sitt klareste om natten, vi elsker dette maleriet, av to mennesker uten alder.

Hun smiler skjevt, og det er i slike øyeblikk hun eier meg, hvor jeg ikke har noe å stille opp med, hvor jeg sitter igjen som taperen i dette spillet, makten hennes er så stor, så lett kan hun oppheve den lille kontrollen jeg har, bare hun vet hva hun skal si og gjøre.

...og det er kanskje noe av det vondeste, å gi noe, å blottstille seg uten å få respons.

Vi kunne gjort oss rike på nysgjerrighet.

Han får ikke vite det. At å skrive er å krype inn i noe, feste seg til noe, det er ikke å være flue på veggen, men å la seg synke inn i den, analysere treslag og maling, finne mønster og lage nye, skildre mugg og fuktighet, aldri holde igjen, hvem eier veggen og hvem eide den, hvem skal eie den, hvem skal ordne opp i alt rotet som finnes på innsiden, det er slik det er, skrivingen, jeg bruker den og jeg former den og kaster den iblant, henter den frem igjen og jeg skriver om deg eller ham eller kanskje til og med du, kanskje jeg elsker deg, går inn i det, ikke så mye at det gjør vondt, som noen sier at det gjør, at det treffer så hardt, som et plutselig steinras gjennom kroppen, det er ikke sånn, jeg skriver at du er her og jeg lytter til det, jeg finnes i huden din og du får ikke vite det.

Jeg håper han eldes fort. Jeg håper håret hans blir grått og uryddig, at ansiktet hans mister farge og kroppen blir tynnere. Jeg håper han eldes fort, slik at de andre jentene mister interessen. Slik at han bare har meg.

Hvordan er det fysisk mulig: å være så nr, men så langt borte, å se på meg uten å bruke øynene.