Bokelskere.no

Jeg er en romantiker og film appelerer til romantikere. Store ideelle forestillinger om verden. Vakre kvinner. Store forventninger og stor fallhøyde. Facinert av filmens nostalgiske elementer. Det sentimentale og melankolske. Lengselen etter enklere tider. Lengsel frem i tid, eller tilbake. Men alltid lengsel.

Rundt bålet kommer vi frem til at enevelde er like uinteressant og meningsløst som oligarki og apartheid. Til og med Yngve er i stand til å se det, selv om han nøt det så lenge det varte. Opplyst enevelde, derimot, har mye fint i seg. Det kommer naturligvis veldig an på hvem som styrer og på hvor opplyst vedkommende er, men på sitt beste er nok dette en av de mer fornuftige styreformene. Det skiller seg heller ikke så mye fra den situasjonen som rådet på øya før vi begynte med disse eksperimentene. Jeg synes jo selv at jeg så langt har ledet de andre med ganske stø og opplyst hånd, men riktignok uten å kalle meg hersker. Ekspedisjonsleder holder lenge for meg. Jeg sikter ikke høyere enn det.

Mot slutten av diskusjonen klarer Roar og Even å distansere seg noe fra sine roller som oligarker og de blir i stand til å innrømme at de nå, i etterpåklokskapens lys, kan se at dette er et system som muligens fungerer mest tilfredsstillende for dem som er på toppen.

Alt i alt konkluderer vi med at oligarkiet ikke har noen fremtid og at det rett og slett er et drittsystem.

Egentlig ville jeg gjøre alt. Film og lyd og bøker og bilder. Det vil jeg forresten fortsatt. Jeg er optimistisk med tanke på den nært forestående fremtiden, men temmelig usikker på lang sikt. Frykter at jeg ikke vil få til det jeg prøver på og at jeg ikke kommer til å finne hva jeg egentlig vil. Føler at jeg har det travelt.

Jeg har tenkt for romantisk på livet. Har sett på det som en vei som bare folder seg ut og folder seg ut. Stadig nye muligheter. Men nå føler jeg at jeg stivner. Har det ganske trygt og godt. Er redd for å stoppe opp. Vil ha forandring. Av og til tenker jeg at man burde forandre hele livet sitt hvert syvende år. Bryte opp. Flytte. Finne nye venner. Gjøre nye ting. Jeg vet ikke om jeg har så mye å realisere i meg selv, men jeg vil gjerne finne ut hva det er og så forfølge det så langt det lar seg gjøre. Jeg er redd for å bli misfornøyd med hvordan jeg har levd. Redd for å angre. Det er sikkert en vanlig frykt Men det kan også bli en selvoppfyllende profeti. Det koker vel ned til at man må være ærlig med seg selv. Hvis man er det og føler seg fornøyd, er det sikkert ikke noe å være redd for. Men jeg føler meg ikke helt fornøyd. Og ikke er jeg sikker på at jeg er så ærlig heller. Jeg føler ikke at jeg gjør noe viktig, og det aner meg at når man gjør noe viktig, så vil det føles riktig og det føler jeg svært sjelden. Dette plager meg.

Og det skal jo ikke være enkelt. Det sier folk hele tiden. At det ikke skal være enkelt. Det er en forkastelig holdning. Hvorfor i all verden skal det ikke være enkelt?

En bekymret Martin kommer bort til meg og peker ut mot revet. Det ligger en båt der ute. En liten lettbåt. Visst gjør det det. En lettbåt her ute? Det er uhørt. Kan det være Lånekassen? Martin frykter at det er det. Han mener å ha hørt rykter om at noen med bakgrunn fra befalsskolen jobber som torpedoer for Lånekassen.

Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid. Oppgaven, formulert i tidenes morgen, er som følger: Grei ut om det dere ser rundt dere. Finn ut hvordan dere på beste måte kan organisere dere og ta naturen i bruk. Beskriv, med deres egne ord, hvordan det er å være menneske. Ta rede på hvordan alt henger sammen og hvorfor dere er her. Bruk den tiden dere trenger.

Jeg knytter meg raskt til dette brødstykket. Vi blir venner. Jeg later som om brødet er et levende vesen, litt som en søt liten hare eller et ekorn, og jeg vugger det fra side til side slik at det ser ut som om det kan gå. Etterpå lar jeg det sitte på skulderen min og se ut gjennom vinduet. Men så, mens det vakre lille vennskapet vårt ennå er i startfasen, kommer en flyvertinne og rydder bort maten, og dermed også vennen. Et øyeblikks uoppmerksomhet fra min side, og så er brødstykket borte. Min aller beste venn. Borte. Det er nesten ikke til å fatte.