Bokelskere.no

Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet.

Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den
Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke
mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder,
når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan
mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare
kan glemmes i neste sekund, eller ...

-- Nei, når en blir eldre ... da vet en at en ingenting vet.

Tiden er elva som ingen kan stanse, den strømmer så fort og tar med seg likt og ulikt. Så det vi trodde var vårt flyter vekk, det var likevel ikke vårt, det var noe vi fikk røre ved en stund, bare, før det ble borte.

Det verste, og helst det aller verste, det kan også bli som en opptur, om det skjer andre enn en selv, for da kan folk rystes og falle i gråt over andres ulykke, slik får de kanskje også grått over sorgen som er deres egen, ja, er det utsikten til å få utløp for egen sorg som hensetter mange i rent oppglødd forventning?

Tiden er elva som ingen kan stanse, den strømmer så fort og tar med seg likt og ulikt. Så det vi trodde var vårt, det var likevel ikke vårt, det var noe vi fikk røre ved en stund, bare, før det ble borte.

Det sies om himmelens stjerner, at hver gang en av dem slokner, tennes en ny, og at hvert barn som fødes på jorden er som en slik stjerne, ment til å fylle det mørke rommet der en annen er borte.

Det sies at det gode vil vinne over det dårlige om det gode er sterkt nok, men kanskje det ikke er nok med styrke, kanskje det gode også trenger tilstrekkelig tid?

Kan tusen diamanter måle seg med glitteret i snøen en dag i februar?

Vil kunnskap noen gang skape fred i hjertene, vil den ikke snarere komme med mer uro, uro over alt en forstår at en fremdeles ikke vet?