Bokelskere.no

Hvilket hjalp Gedde på gli, for nå kunne det faenmeg være nok, og så videre! Var det mulig å få i det minste en slags overfladisk rapport om hvordan ting og tang utviklet seg der oppe? Hva som skjedde og ikke skjedde i Tyskland kunne han selv ta rede på, rettere sagt redegjøre for, og det skulle være fort gjort, for her i Tyskland, her i Berlin, skjedde det ingen verdens ting, boken var ikke å se noe sted.

Det kunne godt hende at de andre nasjonene stilte opp med flere enn én representant, det var til og med sannsynlig, og da visste Gedde hva slags middag dette ville bli, et kaos, der man skrek til hverandre fra bordendene, eller enda verre: fra bord til bord, og det på fire ulike nordiske språk, pluss tysk, og det verste de kunne finne på, det aller verste, ville være å inngå en avtale tidlig på kvelden om å snakke engelsk, om at alle skulle snakke engelsk med hverandre, for da ville adrenalinet sprute helt fra starten av.

Klokken tre vendte han tilbake til hotellet, etter først å ha spist lunsj på Fisken, der det ikke hadde vært en eneste norsk journalist å se; annerledes før, nå hadde selv VG valgt å kalle hjem både journalist og fotograf etter opplagsfall og innskrenkninger, det gikk til helvete på alle fronter, skjønt til helvete hadde det visst alltid gått, han kunne ikke huske annet, ikke fra noen av de etter hvert mange bransjene han hadde vært innom på vei mot sin sekstiende fødselsdag, det hadde vært syt og sukk hele veien, og snart ville Fremskrittspartiet overta hele kaka der oppe på berget, en tanke som for tredje gang denne dagen fikk han til å gi fra seg en høy, gneldrende latter til de tilstedeværendes forbauselse.

Ingen ting var vondt ment, og Claes Otto Gedde tenkte at det var jo ofte noe av det verste med å være til stede på jorden sammen med alle disse andre, dette at det til stadighet gikk galt, skar seg på et eller annet vis, selv når man ble utsatt for vennlige menneskers aller beste hensikter og gjerninger.