Bokelskere.no

Selv om de var fattige, syke og kalde, viste romfolket her på bunnen av samfunnet Willy en livsglede han tidligere bare hadde sett i flyktningleire i Afrika og blant barnearbeidere i Bangladesh.

For ikke å bli sett av naboene hadde han kledd seg i svart fra topp til tå, inkludert lua. Nå som han var på stedet, begynte han å tro at det kanskje ikke var så lurt. Det var tross alt lyse formiddagen.

"Du kjører," sa Willy da de gikk mot den sivile politibilen og Sanna tok sikte på passasjersiden.
Hun stusset. "Javel?"
Willy lurte på om han skulle fortelle hvor mange tidligere kollegaer som lå seks fot under jorden på grunn av kjøreferdighetene hans, men lot det være. Dessuten hadde han ikke førerkort, og promillegrensen var fortsatt 0,2. Selv i sine tørre perioder hadde Willy en promille på rundt 0,7.

De stanset foran en matt metalldør. Selbu trykket på en knapp i veggen. Døra delte seg i to og hver del forsvant sidelengs inn i veggen. Et ørlite værelse uten vinduer åpenbarte seg. Innerst inne i kroken sto det et lite skrivebord og to stoler. Hun gikk inn og satte seg på den ene.
Willy ble stående. "Jeg kan ikke jobbe her."
"Hvorfor ikke?" sa hun.
"For trangt."
"Og så?"
"Jeg liker ikke små rom. Jeg får hetta."
"Søren, det hadde jeg glemt. Men om du vil løse drapet, så må vi ha et sted å jobbe. Dette var det eneste Lømmer kunne rekvirerere uten å vekke for mye mistanke."
Willy klemte ryggen mot veggen på motsatt side av korridoren. Stirret inn i det latterlige kottet. Var det en ting han hatet, så var det å bli stengt inne på trange steder. Men det viktigste nå var å oppklare drapet på Nelly Lundin.
Willy svelget hardt og gikk inn. Døra lukket seg bak ham.
Willy satte seg ned og så seg om.
"Klaus?" spurte hun.
"Nei, det er Willy. Med W." Merkelig at hun kunne glemme så fort.
Det lød et svosj, og en uniformert betjent trasket inn på kontoret. Han trykket på en lysende knapp øverst i en knapperad på veggen. Døra lukket seg, og rommet satte seg i bevegelse.
Willy måtte spørre, selv om det føltes unødvendig. "Det er en heis, ikke sant?"
Hun nikket, så kort at hestehalen holdt seg i ro.

"Og hvorfor skulle jeg være interessert i å hjelpe til?" Willy fikk utlevert jakken fra garderoben, og tok den på. En loslitt skaijakke med hull og flekker som luktet spy. Han kastet en bruskork og en sigarettsneip til garderobemannen og gikk ut av hotellet. Hun fulgte etter, småløpende på høye hæler.
"Fordi du liker bøker. Og å ta forbrytere. Sekundært arrestere dem."
Willy stoppet opp og så på henne. "Jeg har aldri likt krim. Jeg leser kvalitetslitteratur. Som Historien om Pi, Havets katedral og Øya av Victoria Hislop. Har du hørt om dem?"
Sanna stirret spørrende på ham. Hun leste bare norsk krim. Denne mannen rommet visst mer enn øyet kunne se.

Sanna Selbu likte ikke å se fattige mennesker rett i øynene. Derfor så hun bort da kabinpersonalet på Norwegians DY7202 kom med trillevogna med kaffe og baguetter.

Inn kom Sanna Selbu. Hun var teamet. Denne gangen var hun iført politiuniform, og det skittenblonde håret var knyttet i en stram hestehale som dasket mot ryggen mens hun nærmet seg Willy med faste, lange skritt og holdt fram hånden for å hilse. Hun sendte ham et av disse blikkene som fortalte at til tross for at han så ut som en uteligger, luktet stramt av gammel svette og hadde stygge arr i både ansikt og sjel, ville hun ha ham. Nå.

"Hva ser du etter?" spurte Sanna.
"Telefonkatalogen, jeg må ... sjekke noe." Willy ville nødig innrømme for Sanna at han skulle ringe eksen.
Sanna humret. "Den siste telefonkatalogen ble trykket i 2009, men den ligger på nettet. Du kan jo skrive den ut."
"Takk," svarte Willy. Han var glad han hadde Sanna på laget. Ikke bare var hun morsom og attraktiv, hun var snartenkt også.
Tre timer senere hadde Willy skrevet ut alle telefonnumrene fra gulesider.no.