Bokelskere.no

Jeg tror at han ventet med å framkalle, fordi du med film ikke vet hvordan bildet blir, ikke før de kommer tilbake fra laboratoriet. Du har en aning, en forventning, om hvordan motivene legger seg, og slik levde mor og far lenger, inne i emulsjonen, til framkallerbadet gjorde dem endelige.

Jeg har alltid mislikt folk som sutrer. Det meste lar seg ordne. Tobakk og kaffe hjelper. Det, og å få kortene på bordet. Er det kløver to og ruter tre, så ja vel. I dag tapte du. Eneste grunn til å klage er hvis du får fire kort når du skulle hatt fem.

Stillheten var til å ta på.

Det er en grunn til at vi helst husker det gode som har hendt i livet. Mennesket har en fenomenal evne til å skille ut det vonde.

[...]I alt virkelig gammelt hviler en historie.

En sitring løp over panna mi og festet seg i øyelokkene. Fortsatte videre til den hadde fått knipetak i hele kroppen. Mellomgulvet snørte seg, helt til noe sprakk og angeren fargela hver ny tanke jeg hadde.

Hendene og føttene sluttet å være en del av kroppen min. Jeg kjente meg som et gigantisk hjerte, en svulmende formløs klump som pumpa ut tårer som hadde ventet i tjue år.

"Skal du ikke si noe?" sa hun.
"Jeg leter etter noe fint å si deg," sa jeg. "Men det er for mye fint å velge mellom,"

Herregud Edward? Innser du det ikke? Jeg er en pyntegjenstand, og jeg er ikke engang pen.

Jeg hadde jo visst hvor mor og far døde. Men bare som en prikk i atlaset. Her så jeg stedet hvor det faktisk hadde skjedd, tydelig som på et orienteringskart.