Bokelskere.no

Er samtiden et forrykt patentkontor

der sykkelen trilles inn i triumf igjen

og igjen mens verden går til helvete, overskrevs på en

bombe?

Stillhet skal det være

Stillhet skal det være i det jeg gjør,

og rom:

andre dager enn mine

skal kunne gå inn

og være hjemme.

Hvem er du da, i timene før daggry

når du er aller nærmest deg selv,

bunnløst fri, bunnløst alene?

~Meningen~

Meningen ligger

alltid i prosessen

i det som skjedde

underveis -

Resultatet er noe annet,

noe ukjent,

ikke til å

forstå - -

sjelden, sjelden

det det ser ut som

når det er

torvvare, fersk

fra store og

små hav.

Det er umulig å dø

av depresjon -

jeg er beviset, jeg går omkring

relativt levende fremdeles!

Så flerrende blir smerten

at latteren melder seg

aldeles naturlig:

jeg regner meg selv som bevis

også her -

Døden gjør menneskene ute av stand til å bli virkelige, og uten virkelige mennesker kveles demokratiet. Vi står igjen med den usle skinnfilla som kalles Velferdssamfunnet - Gud vet hvor mange den koster liv og helse hvert år - og vi finner oss i å stå igjen med den! Det er kulturens oppgave å lære mennesket å omgås døden og dermed seg selv: for døden har part i oss alle, vi dør litt for hver bevegelse vi gjør, hver tanke vi kaller frem. Vi må dø for å kunne eksistere! Hvor mye energi, hvor mye tid går ikke med til å bekjempe alle tegn på at døden faktisk eksisterer, på at den i full skikkelse nærmer seg hvert minutt? Holde alt på avstand så lenge som mulig, med sex og piller og kremer og flasker og televisjonsprogrammer. Men det er jo bare sjelen som på sin lange reise sliter ut nok en koffert! En burde være stilt over å ha vært så langt, i kontakt med så mange, så mye at det begynner å vises i ansiktet, at det faktisk snart er nok for denne gang. Fullbyrdelse skulle ligge i et dødsøyeblikk, forløsning -

Historien er kjøtt og blod og skrikende nerver, ambisjoner, selviske og uselviske, fortvilelse, glede - historien er alt som rommes i mennesker, er tusen merkelige stikkveier og innfall.

En skrivemaskin larmer inne i et avlukke, metodisk som et maskingevær.

Himmler sto like bortenfor og fulgte det hele. Ansiktet var uttrykksløst. Hva tenkte han på? Statistikk, kanskje. Plutselig sprutet en tynn stråle hjernemasse like på ham, rant nedover uniformen. Han fór sammen: trekkene sprakk i forferdelse, avsky, indignasjon, forundring. Gråblek og skjelvende skyndte han seg bort.

Nå, er han her. Han fungerer. Likevel er det ingen tvil: han burde hoppet. Som det var gikk han under, gikk han ut av livet bare for å bli slave av det, en død uten befrielse: hypnose.