Bokelskere.no

Ifølge den sørkoreanske etterretningstjenesten og menneskerettighetsgruppene eksisterer det seks leirer i Nord-Korea. Den største er 50 kilometer lang og 40 kilometer bred - et område på størrelse med Los Angeles.

Det finnes uniformer overalt i Nord-Korea - som er verdens mest militariserte samfunn. Verneplikten er tvungen for nesten alle. Mennene tjenestegjør i ti år, kvinnene i syv. Med over en million mobiliserte soldater går om lag fem prosent av landet i uniform, sammenlignet med 0,5 prosent i USA. I tillegg kommer fem millioner reservister, som tjenestegjør i hæren gjennom mesteparten av sitt voksne liv.

High-school-studentene i Amerika diskuterer hvorfor president Franklin D. Roosevelt ikke bombet jernbanelinjene til Hitlers leirer. Om en generasjon vil barna spørre hvordan Vesten kunne stirre på langt tydeligere satellittbilder av Kim Jong Ils leirer - uten å løfte en finger.

Shin nølte instinktivt med å spørre om noe. Lærerne i Leir 14 straffet barn som stilte spørsmål. I Seoul var han omgitt av omtenksomme og velinformerte venner. Like fullt syntes han det var umulig å be om hjelp. Han leste alt han kom over, men fikk seg ikke til å bruke ordbok for å slå opp ord han ikke kjente. Han ba aldri noen av vennene om å forklare noe han ikke skjønte. Siden han lukket øynene for alt han ikke forsto, bidro ikke reisene til Tokyo, New York og California noe særlig til å vekke verken undring eller begeistring. Shin var klar over at han undergravde sin evne til å tilpasse seg det nye livet, men han visste også at han ikke kunne tvinge seg selv til forandring.

Ved det sørkoreanske omplasseringssenteret Hanawon sier rådgiverne at paranoia, stormfulle oppsigelser og vedvarende følelser av å bli forrådt er kroniske problemer for nordkoreanerne som prøver å tilpasse seg sitt nye liv. Mange av dem kommer ikke ned på bena.
Mønsteret er likeartet i USA. Den koreansk-fødte amerikaneren Cliff Lee, som bor i Alexandria i Virginia, har fremskaffet boliger for flere nordkoreanere de siste årene. Han så et mønster i tilpasningsproblemene deres: «De vet at alt de ble fortalt i Nord-Korea var løgn, og da blir det vanskelig for dem å tro på noe en organisasjon sier her i Amerika.»

Sommeren 2004 inntraff den største masseavhoppingen da Sør-Korea fløy 468 nordkoreanere fra Vietnam til Seoul. Det nordkoreanske nyhetsbyrået fordømte flukten som «overlagt bedrag, bortføring og terrorisme». Samtidig godkjente den amerikanske Kongressen en lov som gjorde det mulig for nordkoreanere å bosette seg i USA. Nord-Korea spottet loven som et forsøk på å styrte landets regjering under påskudd av å fremme demokratiet.

Ved å definere alle nordkoreanske avhoppere som «økonomiske flyktninger» og sende dem hjem til straffeforfølgning, bryter Kina sine forpliktelser som signatarland i henhold til den internasjonale flyktningekonvensjonen av 1951. Beijing nekter å la avhoppere fremme krav om asyl, og hindrer FNs høykommissær for flyktninger i å arbeide langs grensen mot Nord-Korea.

«Shin er fremdeles en fange,» sa Andy Kim, en ung koreansk-amerikaner som hjalp til med å drive LiNK, og som en tid var Shins nærmeste fortrolige. «Han klarer ikke å nyte livet når han vet at det finnes folk som lider i leirene. Han betrakter lykke som en egoistisk ting.»

Hvis en parkamerat døde, var den andre vanligvis dødsdømt. Kvinner som kjente Anne Frank i leiren Bergen-Belsen, sa at det verken var sult eller tyfus som drepte den unge jenta, som skulle bli naziperiodens mest berømte dagbokforfatter. De fortalte at Anne mistet lysten til å leve da søsteren Margot døde.

«Vi har en motvilje mot å søke hjelp mot depresjoner. Vi frykter å bli oppfattet som gale,» fortalte Ha Kyoo-seob meg. Ha er psykiater ved Seouls nasjonale institutt for medisin, og leder arbeidet for å bekjempe selvmord. «Dette er skyggesiden ved vår raske utvikling,» mente han.