Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Nei, jeg ville ikke tenke på det. Ikke nå mer. Det var ikke lenger min historie. Det angikk meg ikke. Angikk meg ikke lenger. Måtte tenke på noe annet. På morgendagen. På livet mitt som begynte på nytt, livet vårt som begynte på nytt, på alt som lå foran oss, oss fire.
Jeg tenkte på hvor forsvinnende lite vi vet om livet når vi er seksten. Ingenting om hva som venter oss når vi runder førti. Ingenting om hva som kommer til å styrte ned i hodet på oss helt uten varsel. ingenting om alle prøvelsene, alt som gjør vondt. Ingenting om alderdommen som etter hvert kommer til å smyge seg inn i dette vonde, og som vi ikke kan gjøre noen ting med.
Hvordan greide folk å legge ting bak seg? Folk som ble utsatt for en ulykke? Folk som opplevde det verst tenkelige?Hvordan greide de det? Kanskje de aldri la det bak seg. Kanskje disse tingene, de aller tyngste tingene, de mest forferdelige, var noe man aldri la bak seg. Man måtte lære å leve med dem. Men hvordan?
Det vanskeligste var å holde ut. Holde ut. Føre et slags dagligliv i trass det forferdlige vi sto midt oppi. Og det å våkne om morgenen. Det øyeblikket man åpner øynene, ikke husker noe, kjenner seg lett til sinns, i alle fall tror man det. Og så kommer alt tilbake igjen. Tyngden som drar en ned, kveler en. Man kommer på at man har en sønn som ligger i koma, på sykehuset.Og at man må stå opp, må forsette. Leve livet sitt, trass i alt.
Da han var i magen min, hadde jeg vært redd for å miste ham. Nå var han ikke lenger i magen min, Men jeg var forsatt like redd. Kanskje er alle mødre slik. Kanskje er det dette som er å være mor, denne redselen som aldri forsvinner, som aldri gir slipp.
Over skulderen hans, gjennom tårene, det bleke ansiktet til Malcolm, fastfrosset i den falske søvnen. Jeg tenkte: Hvorfor oss? Hvorfor skjer dette med oss? Hvem er det som bestemmer disse tingene?Hvem bestemmer at en dag er det akkurat dette mennesket, denne familien som skal til pers?
Hvorfor er det ingen som advarer deg, om morgenen, om at noe fælt skal skje?Hvorfor aner du ingenting mens du står i dusjen,koker vann til Earl Greyen, åpner post, leser mail?Hvorfor får du ingen tegn, hvorfor har du det ikke på følelsen, at himmelen skal falle ned i hodet på deg, at telefonen skal ringe, at du skal få en forferdlig beskjed? Hvorfor er det slik at når du har født et barn, etter alt slitet, all smerten, når barn blir lagt på magen din, ennå varmt, ennå vått, så tenker du bare på lykken, på gleden, og ikke på katastrofene som skal komme, disse dramatiske øyeblikkene som gjennomborer et liv?Hvorfor er man så dårlig forberedt? Men hvordan skulle det ellers være? skulle man hver morgen, mens man står og pusser tennene, si til seg selv: Er det i dag det skal skje, eller kanskje i morgen? Skal man herde seg selv, forberede seg på at man hvert øyeblikk kan miste et barn, en forelder, en ektemann, en søster, en bror, en vennine? være beredt? Beredt på det verste? Hva slags liv ville det bli?
Oversettelsen samsvarer ikke med produktet. Det fungerer overhodet ikke. Det er en katastrofe. En Katastrofe!. Jeg hadde lyst til å be henne veie ordene sine. Jeg hadde lyst å kjefte henne huden full, denne pyntedokka satt der på det kritthvite <<Zen>>- kontoret sittmed høyhælte sandaler, armbånd i massivt sølv og svart, glansfylt hår.Hun kunne godt ha brukt et annet ord enn <<katastrofe>> om en så hverdagslig ting som oversettelse. Visste hun hva ordet <<katastrofe>>innebar? En sønn i koma, for eksempel?
Jeg fikk øye på dongeribuksa til Malcolm som hang til mørk på radiotoren. Dongeribuksa hans. Synet av den kjentes som et kraftig støt. Dongeribuksa hans. Marsvinet hans i fanget mitt. Sønnen min som svevde mellom liv og død, og dongeribuksa hans som hang til tørk, og Marsvinet som malte i fanget mitt. Noe kolossalt, noe forferdlig vokste inni meg. En følelse av kvelning, av urettferdighet, av Panikk. Tenk om Malcolm ikke våknet. Tenk om han døde i løpet av natten. Han kom til å dø, og jeg kom til å bli sittende igjen med alle tingene som var en del av dagliglivet hans. Jeg Skulle tynges ned av alle disse tingene, klærne hans, tannbørsten hans, skoleheftet hans, rulleskøytene hans, datamaskinen hans, joggeskoene hans, marsvinet hans, alt dette, og ikke ham. Ikke lenger ham. Leve uten ham. Leve med hans død. Svare på spørsmål. Si: Jeg har to barn, men sønnen min er dø. Si: Sønnen min er dø. Si de ordene.
Jeg var allerede klar over at ingenting kom til å bli som før igjen. At livet mitt var snudd opp ned. vips. på noen sekunder.