Bokelskere.no

Tross alt er det ingen som kommer til å dømme meg, det finnes ingen vitner til tankene mine.

Mord er noe som skjer og som hvem som helst er i stand til, det har skjedd siden tidenes morgen, og skal fortsette å skje til det etter den siste dag ikke kommer flere netter og det ikke er mer tid igjen til å huse dem; mordet er en dagligdags ting, triviell og uvesentlig, det ligger i tiden; all verdens aviser og TV-skjermer er fulle av dem, hvorfor så mye himmelrop, så mye forskekkelse, små mye oppstuss. Ja, et mord. Ikke noe mer.

Fiksjonen evner å lære oss det vi ikke kjenner til og det som ikke forekommer.

... det andre forteller om oss, bidrar til å definere oss, selv om det som sies, er overfladisk eller unøyaktig, tross alt er vi nødt til å omtale de aller fleste nokså overfladisk; en skisse, noen uoppmerksomme pennestrøk...

Det er ikke det same å ikke være født ennå som å være død, for den som dør, etterlater et avtrykk og vet det. Han vet at han ikke lenger skal få med seg noe, men at han vil etterlate spor og minner.

Det er en annen av ulempene ved å lide under en ulykke: Virkningene varer mye lenger hos den som må tåle dem, enn tålmodigheten varer hos dem som viser seg villig til å være der å lytte, deltakelsen er aldri like helhjertet når det begynner å bli monotont.

.... å lukte ham, å få et glimt av ham, å fornemme ham, så lenge han ennå er et sted i horisonten og ikke har forsvunnet helt, så lenge vi ennå ikke kan se, i det fjerne, støvskyen som virvler opp under føttene hans som flykter.

Jeg ønsker å være der han er, og det eneste området hvor jeg vet at vi er sammen, er i fortiden, i det som ikke er og likevel har vært. Han er allerede fortid, mens jeg, derimot, er nåtid.

"Vet De, kjære venn, at i vårt samfunn finnes det tre menn som ikke kan bedømme verden: presten, legen og lovens mann? De kler seg i sort, kanskje fordi de bærer sorg over alle de tapte dydene, over alle de tapte illusjonene. Den mest ulykkelige av dem alle er advokaten." Når folk henvender seg til presten, forklarer han, gjør de det med skyldfølelse, med anger, med overbevisninger som får frem det beste i dem og vekker en forståelig interesse for mellommannen, noe som på et vis trøster og lindrer dennes hjerte. "Men vi advokater", og her leste Diaz-Varela høyt for meg på spansk fra romanens siste side, etter alt å dømme oversatte han på stående fot, det var ikke det at han hadde utferdiget en versjon på forhånd, "vi ser de samme ondskapsfulle følelsene gjenta seg, ingenting korrigerer dem, våre kontorer er kloakker som ikke kan rengjøres. Hva har jeg ikke fått rede på ved å utøve mitt yrke! ..."