Bokelskere.no

Jeg kjente en kvalmende blanding av lettelse og skrekk: når du omsider får slutt på en kløe og innser at det er fordi du har klort hull i din egen hud.

Vår tid er en veldig vanskelig tid å være menneske i, være et ekte, faktisk menneske, i stedet for en ansamling personlighetstrekk plukket fra en utømmelig rollefigurautomat. Og hvis alle bare spiller, finnes det ikke noe sånt som en sjelefrende, for vi har ikke ekte sjeler.
Jeg var kommet til et tidspunkt hvor ingenting lot til å bety noe, for jeg er ikke et ekte menneske, og det er ingen andre heller. Jeg ville gjort hva som helst for å føle meg ekte igjen.

Jeg ventet tålmodig -i årevis- på at pendelen skulle svinge den andre veien, at menn skulle begynne å lese Jane Austen, lære seg å strikke, late som de elsker kosmos, arrangere scrapbook-selskaper og kline med hverandre mens vi kaster kåte blikk. Og så skulle vi si: Å ja, han er En kul fyr.

Kan du tenke deg, endelig viser du ditt sanne jeg til ektefellen din, sjelefrenden din, og så liker han deg ikke? Og sånn begynner hatet.

Han drepte sjelen min, noe som burde være en forbrytelse. Som faktisk er en forbrytelse. Ihvertfall ifølge meg.

Gi meg en mann med litt motstand, en mann som ikke finner seg i dritten min. (Men som også liker dritten min litt)

Det er noe urovekkende ved å huske et varmt minne og føle seg fullstendig kald.

Women are fucking crazy. No qualifier: Not some women, not many women. Women are crazy.

Jeg ser et lyshåret hode duppe over parkeringsplassen, og så kommer jenta med den sprukne leppen gjennom porten i nettinggjerdet med et av badehåndklærne fra hyttene, ikke stort større en et oppvaskhåndkle, og en pakke Merit, en bok og solfaktor 120. Lungekreft, men ikke hudkreft.

Man burde aldri gifte seg med en mann som ikke eier en brukbar saks. Der har du rådet mitt. Det kan få uheldige følger.