Bokelskere.no

Tiden gikk, men hadde den lenger noe sted å gå?

Truls kjørte ned i tunnelene og inn i Oslos buk. Bilpartiet ute til høyre hadde kalt de nybygde tunnelene for hovedstadens livsnødvendige blodårer. En representant for miljøpartiet hadde svart med å kalle dem byens tarmer, de var kanskje nødvendige, men de fraktet like fullt dritt.

" ... Vi tar lunsj på Schrøder."
"Restaurant Schrøder? Har de egentlig ... eh, lunsj?"
"De har karbonadesmørbrød. Og plass."

"Han døde for tidlig," sa sjefen for Voldsavsnittet, Gunnar Hagen.
"Bare litt for tidlig," sa leder for Krimteknisk avdeling, Beate Lønn.
"Måtte han brenne lenge og inderlig," sa den rødhårede krimteknikeren i den semskede skinnjakka med rysjer, Bjørn Holm.
"Som psykolog diagnostiserer jeg dere herved som ute av kontakt med deres egne følelser," sa Ståle Aune og hevet ølglasset.
"Takk, doktor, men diagnosen er politi," sa Hagen.

"Den gangen konkluderte du med at han var tilregnelig i rettslig forstand, ikke sant?"
"Ja. Men som du vet kan folk med alvorlige personlighetsforstyrrelser bli dømt."
"Det du så etter var heavy schizofreni, psykose i gjerningsøyeblikket og sånn?"
"Ja."
"Men han kan altså ha vært manisk depressiv eller psykopat. Rettelse, bipolar to eller sosiopat."
"Det korrekte ordet akkurat nå er dyssosial."

Det var uansett det tryggeste stedet i huset, verken Rakel eller Oleg hadde noensinne frivillig trukket frem en plate hvor Tom Waits eller Mike Scott sang.

Ingen politiker er bedre enn sine rådgivere. Derfor er forutsetningen for å nå til topps at man alltid omgir seg med folk som er smartere enn en selv.

Kanskje var det det som var å bli gammel. Man hadde løftet de tildelte kortene, sett på dem. Man fikk ikke nye. Så det gjenstod bare å spille dem man hadde fått som best man kunne. Og drømme om kortene man kunne fått.

Skygger løp foran ham, redde og skyndsomme, forvandlet seg og stupte i skjul.

"Alle som ikke tør å ta støyten for rettferdighet, burde ha dårlig samvittighet."