Bokelskere.no

Somme tider tar det et langt liv å få skikk på fortellinga.

Jo eldre du blir, jo mer virker det som om du bare trener på å dø, hver gang du sover.

"Bare husk," sa Polly med ettertrykk, "at disse pene orda på den papirbiten ikke kan gjøre deg fri. Herren kan'ke gi deg Friheten din. Yankee'ene, når de kommer hit, kan'ke det, de heller. Jeg kan ikke. Hvis du trur at noen kan det, så kommer'u bestandig te' å være slaven dems."

Jeg våkna i dag tidlig og kjente lukta av nybakte rundstykker! Jeg kunne banna på at detta rommet var blitt Sylvies kjøkken igjen. Har du opplevd at ei lukt kan spille deg et sånt puss? Nå som jeg snart er nitti år, virker det som om jeg ska' få luktesansen tilbake. Bare en liten sniff av den rundstykkelukta, så er'e som om jeg er tolv år og sulten som en ulv! [...] Veit du, jeg trur at hvis jeg fikk kjenne en lukt fra fra et eller a'ant tidspunkt i livet, så ville jeg plutselig bli like gammal som jeg var den gangen. Tenk at sånne dumme småtterier kan binde et liv sammen, hva? Rundstykker og lammesteik og sånt?"

[...] den beste kuren mot et tungt hjerte er travle hender.

"Somme tider, når du ser på et menneske, så ser du bare flokene og ikke mønsteret i veven."

" Nei, Johnny, " sa hun. "Joe er ikke en herre. Joe er en nigger. "

" Og så de henda," mumlet Polly for seg selv, " en vakker dag kommer de til å være digre som middagstallerkener. Så digre at de kan kaldkvæle en galte. Åssen kan noen få nytte av sånne hender? "

" Du har aldri jobba i en hvit manns hus. Når du går inn gjennom dem dørene, så kan du si adjøss til å skjønne no', og go' morn til det glade vanvidd."

Hun visste at alle mennesker hadde behov for å finne en mening i katastrofen, uansett hvor gamle de var. Ellers kom sjelen til å flykte i frustrasjon over å måtte holde hus blant knuste speil.