Bokelskere.no

Du er mitt lys, er du klar over det? Som om han ville snublet seg fram i mørket om jeg hadde ikke vært der. Og da skinte den stjernen som var meg, mye klarere. Jeg nøt følelsen av sand mellom de bare tærne mine. Snart ville solen gå ned, men det gjorde ingenting; jeg lyste for faren min, og alt var vel i verden. Borsett fra at nå følte jeg meg så langt borte fra ham, her jeg sto i arbeidsværelset. Ordet far var som et sviende, åpent sår i sinnet.

Helt fra begynnelsen av var det farlig å legge seg etter Gabriel, det var som å gå rolig inn i et brennende hus. Dette visste jeg selvfølgelig, det var delvis derfor jeg valgte ham: for å bli svidd, ta fyr, lete etter meg selv i farlige flammer.

Smaken av ordene var nok. Vi tok dem inn med åpent sinn, uten noe press om å analysere teksten, enn si forstå den - alt som betydde noe, var gleden ordene ga oss. De begynt å virvle rundt inne i meg, synge sanger for meg om årvåkenhet og begjær og mysterier og sorg, de vevet seg inn i dagene mine og var med meg på skolen, i sengen, ved måltidene med Mor og far[...]

Vi satt tause sammen. Han så opp i taket. Jeg kunne fritt se nesen hans, ørene, øynene, kjevelinjen som dannet avslutningen av ansiktet. Han ville vært pen om han ikke hadde vært så blå og vasstrukken. Jeg skulle ønske jeg kunne se hvordan han så ut før han døde. Han ville ha vært en ung mann da, på grensen til å bli voksen. På den tiden, tenkte jeg, hadde han hatt et ungt, rent ansikt og en smidig kropp, og kjærligheten hadde kommet til han som en gave. Verden bredte seg ut foran ham i all sin glans med alle sine muligheter, kalte på ham, ba han komme og røre ved den, utforske den, og det ville han sikkert ha gjort om han ikke hadde forsvunnet. Jeg kunne ikke ta øynene fra ham, kunne ikke la være å kjempe for å se for meg ansiktstrekkene hans som ung mann.

Det var den følelsen du får når du leser noe og ordene taler direkte til deg og bare deg, selv om det mennesket som skrev dem døde lenge før du ble født - eller selv om vedkommende er i live og ikke aner at du eksisterer.Ordene siver rett inn i hodet på deg. Flyter i dine hemmelige hulrom og former seg perfekt etter dem, lik vann. Og du er en tanke mindre alene i universet fordi du er blitt sett, fordi du er blitt fylt, fordi noen en gang satte ord på ting inne i deg som du ikke selv kunne finne ord for[...]

Og så var han plutselig her, i dette rommet, der lyset beveger seg så raskt at det skjærer rett igjennom ham. Han er ikke vant til det. Han er ikke vant til noe - ikke dette store rommet, ikke den våte og slappe kroppen som omsluttet ham; ikke den høylytte morgensolen som rikosjetterer fra veggene og bildene som henger på veggen, skipene og åsene og de misformede klokkene inne i disse bildene, solen som får rommet til å skrike. Det er som om sofaen sveller, bokhyllen luter over ham, teppet gløder i kantene og sangen er brutt, kromatisk, usynlig. Det raske lyset skjærer seg inn i hele ham og han kan ikke rope, han hører rommet og hører lyset og han kan lukte det også, han åpner for morgenens duft av lys og krystet sitron og glinsende grønt.