Bokelskere.no

"Moren din malte en Li Bien-kule og nå er den det eneste du har igjen etter henne."
"Ikke bare etter henne, ditt rasshøl. Etter hele slekten min."

"Og når alt er hvitt, er alt riktig." Saul lurte på om hun forvekslet en indisk mystiker med et Ku Klux Klan-medlem.

Crie visste av erfaring at det du ikke så, var det mest skremmende. Og det Crie ikke så, knuste hjertet hennes.

CC hadde vært sammen med feite menn. Hun hadde vært sammen med muskuløse, slanke menn. Og etter hennes mening var begge ytterpunktene helt i orden. Det var overgangen fra det ene til det andre som var motbydelig.

"Har du laget disse?" Han var dypt rystet. Et kort øyeblikk lurte han på om han hadde feilbedømt henne. Dette er helt en begavet kunstners verk. "Selvsagt ikke. En eller annen patetisk personfra landsbygda ga meg dem(...)".

"For Guds skyld, drit eller kom deg av potta", hadde vært rådet hennes til Clara.

Det hadde falt tretti centimeter snø de siste ukene, og de gamle husene i landsbyallmenningen hadde fått hver sin drivende hvite lue.

I Quèbec-vinteren lignet alle på hverandre. Store, vraltende, vaggende vesener, inntullet i så mye gåsedun og Thinsulate at selv slanke så lubne ut, og de lubne ble trill runde.

Men innerst inne hadde han ment at verden var et skjønt sted. Og fotografiene hans gjenspeilet det. De fanget lyset, sråleglansen og håpet. Samt skyggene som utfordret lyset.

Fordi boken handlet mye om lys, syntes Saul det var interessant og ironisk at den faktisk var blitt sluppet på markedet på vintersolverv. Årets mørkeste dag.