Bokelskere.no

Da mennene begynte å gå ut gjennom døren, trakk hun seg til side. Hun ville ikke gå opp til laboratoriet igjen og sitte foran en maskin resten av dagen. Hun ville intervjue folk, gjennomsøke gatene etter potensielle vitner, gjøre alt det som ville være mest nyttig akkurat nå, og som disse mennene forberdte seg på å gjøre, eller gjorde uten videre, uten å bry seg om det sømmet seg for dem. Men hun kunne ikke intervjue folk. Kanskje ville de synes det var upassende å snakke med en kvinne. Hun ville måtte ha en mannlig anstand. Hun ville måtte ha en viss autoritet for å kunne tvinge dem til å snakke. Hun kunne alltids trenge seg inn, men det fantes flere subtile hindringer enn en dør. Det var porter i sinnet, blindgater og smug, labyrinter som utgjorde hele byer av tanker, hele verdener som folk aldri ville komme seg ut av, omgitt som de var av tunge steinmurer fra Rashidun-kalifatets æra.

Hva slags bedritent avskum lot sin ære stå i veien for en kvinnes liv?

Egoets mørkeste fryd var å anta at det var universets sentrum.

Ingenting var som en kvinne når det gjaldt å samle tankene.

Bare i forrige uke hadde en mann skilt seg fra sin kone i denne rettssalen fordi hun hadde sett på en mannlig nyhetsoppleser på tv helt alene. Hun hadde vært alene i et rom med en fremmed mann. Det spilte ingen rolle at han befant seg på en flatskjerm. Den tåpelige ektemannen kunne få skilsmisse, men ikke Zaki?

Det var porter i sinnet, blindgater og smug, labyrinter som utgjorde hele byer av tanker, hele verdener som folk aldri ville komme seg ut av, omgitt som de var av tunge steinmurer fra Rashidun-kalifatets æra.