Bokelskere.no

Mor og far var som smør, de så får seg. Vår datter Norsklektoren og trodde at jeg hadde kapitulert. Det hadde jeg ikke, men jeg var mer enn nervøs. Ikke for det samme som foreldrene mine ble nervøse for da det gikk opp for dem hvilken livsvei jeg håpet på.
Deres frykt gjaldt økonomien, at jeg skulle ende som en fattig og ukjent dikter i en trist bakgårdsleilighet, en som levde av ord og vinslanter og gikk i slaskete klær og usålete sko.

<<Hun er ikke privat, men dypt personlig.>> Det er det tryggeste en anmelder eller leser kan lire av seg. Et korrekt, men sløvende lirumlarum som kan virke både feigt og skinnhellig. Hvor fattig ville ikke litteraturhistorien vært hvis hver dikter hadde agert som sitt eget privatlivs Securitas-vokter? Hvor distansert og tamt ville ikke språket vært hvis jeg'et alltid snek seg ut av sin egen beretning? Og hvor mye farligere, bokstavelig talt, ville ikke privatlivet vært hvis ingen våget å åpne dørene på vidt gap og beskrive uhumskhetene som kan foregå der inne. De som alltid har levd i beskyttet harmoni, eller som ikke tør annet enn å vise verden sin velpussede fasade, kan opphøye privatlivet så mye de vil, men da må de vite at de gjør det på bekostning av alle som lever i privat utrygghet og lider under den uartikulerte ensomheten ved det.

Det finurlige med skrivekunst, samme hvilken sjanger den slår til i, er at kunsten visker ut skillet mellom deg og det du leser slik at det leste blander seg med dine egne minner; på den måten kan du feilhuske en hel bok. Feilhusking er fint. Veldig fint. Feilhusking er det som på skrivekusspråket kalles leserens medskapende kraft. En annens fiktive skriftbilder trenger inn i de høyst private opplevelsene dine.

<<Et liv er ikke det som har hendt et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det.>> Det er åpningssetningen til den aldrende forfatterens selvbiografi Leve for å fortelle.

(Om Gabriel Garcia Márquez.)