Bokelskere.no

Han kikker opp og skjønner at Adrian, Parvaneh og katten venter på at han skal svare.
- Kaffe, da. Svart.
Ardrian klør seg i hodet under lua.
- Altså ... espresso, lissom?
- Nei. Kaffe.
Adrian forflytter kløingen fra håret til haka.
- Altså ... svart kaffe, lissom?
- Ja.
- Med melk?
- Hvis det er melk i, er det ikke svart kaffe.
Adrian flytter rundt på noen sukkerskåler på disken. Kanskje mest for å ha noe å gjøre, for ikke å se for dum ut. I seneste laget, synes Ove.

Katten ser vurderende på ham, som om den befant seg på den besluttende siden av bordet under et jobbintervju.

Ove nærer en umiddelbar skepsis til alle over én femogåtti: Hans erfaring tilsier at blodet har vanskelig for å orke å nå helt opp til hjernen da.

Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forstod seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. Og hun var farger. Hele paletten hans.

Senere skal Anita fortelle de andre naboene at hun "ikke har sett Ove så rasende siden 1977, da noen på TV snakket om å slå sammen Saab og Volvo".

Det var en verden der man ble utdatert før man ble utslitt. Et helt land som reiste seg og applauderte det at ingen lenger kunne gjøre noe skikkelig. En reservasjonsløs hyllest til middelmådigheten.

Menn av hans generasjon var kanskje ikke blitt forberedt nok på en verden der alle bare snakket om å gjøre ting, men der det ikke syntes å bli lagt noen vakt på faktisk å gjøre dem.

-Jeg ville gjerne stille et par spørsmål..., prøvde hun.
-Gå og still dem et annet sted da, for her skal de ikke stå, svarte Ove.

Kvinnfolk skjønner seg ikke på prinsipper

"Ove nærer en umiddelbar skepsis til alle over én femogåtti: Hans erfaring tilsier at blodet har vanskelig for å orke å nå helt opp til hjernen da."