Bokelskere.no

"Husker du da vi satt inne, Lars?" sa den høye plutselig til den lave.
"Faen, hvordan skal jeg glemme det?"
"Det mest kjipe er den du blir der inne. Man får til og med en annen stemme. Husker du det? Den vennlige stemmen? Folk som oss, med tattiser i nakken og bolekjaker, vi snakker ikke med sånn jævla hyggelig stemme, sånn barnehageonkel-stemme, ikke sant? Vi blir aldri Asgeir, liksom. Likevel får de oss til å høres ut som han. ..."

En uke hadde han holdt ut i Gjessings knirkende plankeseng - hva hadde den madrassen vært fylt med egentlig? Halm? Pukk?

Det kom til å bli med han i graven, som en ubotelig utvekst på psykens anatomi, en hjernesvulst nummer to, en som aldri vokste, aldri krympet og aldri kunne skjæres bort av en kirurg. Ikke dødelig, men likevel ikke til å leve med.

Jeg så inn i øynene hans. De var grå som om deres opprinnelige farge for lengst hadde forsvunnet inn i blodomløpet hans, og jeg så ingenting i dem.

• Jeg vet ikke hva som er mest skremmende med deg, hadde hun en gang sagt til ham. - At du har hvilepuls som en nedfryst padde, eller at du alltid har hvilepuls.

"Når faren lente seg mot et tre, fikk man alltid inntrykk av at det var treet som støttet seg til ham".