Bokelskere.no

Orkideer elsker musikk, Julia. Kanskje musikken erstatter lydene fra naturen de hører i sitt hjemland sier bestefar Bill og viser meg hvordan han gir de skjøre kronbladene en fin dusj med et dusjmunnstykke på vannslangen.

<<Det eneste jeg kan si uten å virke nedlatende, er at det går bedre etter hvert,men det tar tid - ikke for å komme over det, for man kommer aldri over det, men for å...>>han lette etter det riktige ordet, <<tilpasse seg.>> [...]<< En eller annen dag vil du komme overhumpen,>>forsatte han. << Du vil våkne en morgen , og det mørke er ikke like mørkt som det var -om du skjønner hva jeg mener.>>

Men...da hun var der ute på neset alene, hadde hun forstått at hun ikke kunne forsette å oppholde seg der hun hadde vært så lenge, og at hun måtte gjøre det alle sa at hun var nødt til, nemlig å gå videre. Hun kunne valgte å dø. Hun hadde valgt å leve.

<<Jeg må...Leve!Jeg må leve uten dere på et eller annet vis...>>klynket hun. Hun strakte armene ut med håndflatene vendt mot himmelen. << Hjelp meg, hjelp meg, vår så snill, hjelp meg...>>Hun sank ned igjen, la hodet i hendene og hvilte dem på knærne.

Han syntes han allerede hadde avtjent livstidsstraff i Changi. Nå virket det som han måtte avtjene en ny, denne gangen på Wharton Park.

Julia played for them: for her husband and her beloved son. And tried to believe somewhere in her heart that, wherever they were, they could hear her.

Because -' she looked up at Bill and gave him a smile that lit up her face, granting him a sudden flash of her true beauty - 'love never die, Mister Bill. It never die.

Someone was playing the piano and, as she concentrated, Olivia realised she recognised Chopin's 'Grande Polonaise'. She stood up and left the library, following the direction of the music, letting her auditory senses lead her eventually to the doorway of the drawing room. She stood where she was, listening to the exquisite rendition of one of her favourite pieces, closing her eyes as the sound emanated from the piano at the other end of the room. (...) Olivia gasped in astonishment when she saw it was Harry.

She pulled off Virginia Woolf's To the Lighthouse and settled down in a comfortable leather chair by the fire to read.

Besides, she had survived the searingly hot nights, when sleep was rendered impossible, by reading a miasma of English novels by Jane Austen and the Brontë sisters. They had served to fire her belief that 'true love' would one day be found.