Bokelskere.no

Skammelig er det å jage på dør en gjest som vil dvele;
likeså ille å holde ham fast, når han ønsker å reise.

Ti, når vi eier en dyrebar venn, hvis sinn er forstandig,
er han oss kjær som en kjødelig bror og aktes ei mindre.

Sagnmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide ...

Nils Kjær skrev i Tidens Tegn om rektor P. Østbyes gjendiktning av Odysseen og Iliaden:

"Hans herlige oversættelser av Odysseen og Iliaden vil gjøre godt igjen de mange synder andre filologer har paa samvittigheten. Oversættelser som disse er bedrifter som faar os til at glemme, at vort sprog av saamange ukyndige og smagløse behandlere frægt mishandles og ringeagtes. Iliaden og Odysseen visner aldrig paa verdenspoesiens evigunge træ, og i Østbyes tolkning er vort sprog beriget med evige kraftkilder. Helt ut norsk i sin karakter og i et og alt rettende sig efter vor naturlige uttale er Homeros endelig blit ogsaa vor egen dyrebare og uforgjængelige eiendom."

Lytt til min tale, Evmaios, og alle I øvrige svenner! Nu vil jeg rose meg selv; ti vinen som gjør oss til dårer, driver meg, vinen som lokker selv stø og forstandige vismenn både til skrålende sang og til dans og støyende latter, og som forleder til ord, som en helst skulle ønske var usagt. Men da jeg nu har fått tungen på glid, vil jeg ingenting dølge.

La meg ei ligge tilbake ujordet og uten en tåre, når du skal drage; ti gudenes harm kunne ramme deg siden. Brenn meg på bålet med alt hva jeg har av rustning og våpen, og ved det grålige hav må du reise min gravhaug på stranden, forat min skjebne så tung skal minnes av kommende slekter. Hør dog denne min bønn og reis på min gravhaug en åre, den som jeg rodde med selv, da jeg levet blant venner hist oppe.