Bokelskere.no

Dernest talte Bjørn Werner for kvinnen, et emne han mangler den mest elementære sakkunnskap om og følgelig kan uttale seg om med desto større sikkerhet.

Det var forbi med den tid da dikterne var henvist til å bo i dueslag og tomtønner; det var forbi med den tid da det var en forutsetning for åndslivet å ha tuberkulose og knær i buksene; fra nå av skulle kunstens menn ha del i livets goder, - var det kanskje noen mening i at disse goder skulle være forbeholdt det åndsforlatte borgerskap?

Det er alltid en lettelse å ha et annet og svakere vesen og beskytte når man ikke føler seg synderlig modig selv.

Til å være en moderne Don Quijote er du slett ikke så gal, sa han. - Du stormer vindmøller på en flott og heroisk måte som virkelig avtvinger respekt.

Tenk på hvor meget god norsk skog som er blitt ødelagt ved at man har laget bøker av den! Tenk dere et stolt gammelt tre i skogen, en kongefuru som vinden suser i, en verden i seg selv. Og så en dag kommer det noen dverger å hugger den overende og sender den til byen for å gjøre den om til litteratur.

Jeg er tross alt født og oppvokst i elektrisk belyste omgivelser.

– Du ser så forskrekket ut. Har du gitt ungene arsenikk i grøten istedet for semulje?

En kriminalforfatter må være frodig som en afrikansk jungel; han må kunne yngle som en kanin i sommervarmen; han må være uuttømmelig som krukken i Zarepta. Slapper han av et eneste øyeblikk, mister han et eneste sekund strupetaket på det store, grådige uhyre, publikum, da er han ferdig, da synker han til bunns, da ender han uvegerlig på fattigkassen.

Ingen by er så deilig som Oslo om høsten. Rivieraen om vinteren, javel, Paris om våren, javel, men Oslo om høsten! Når luften dufter som en fin, mousserende champagne av årgang 1912, og solskinnet legger seg som et kjælent slør over de grå husene. Vinteren, forfallet står for døren; forgjengeligheten synger allerede sin mørke salme i det fallende løv, men nettopp derfor samler naturen sin siste oppbud av varme, sin siste kolossale reserve av ømhet; om høsten ligner vår by en vakker kvinne på 38.

Mot Friedrich Nietzsces valgsprog: Lev farlig! har jeg alltid med ubønnhørlig konsekvens satt Bernhard Borges ord: Lev koselig!