Bokelskere.no

I årenes løp hadde mange ting samlet seg på Onkelsullikens gulv. Det er så mye en ikke bryr seg med å ta opp og så mange grunner til ikke å ta det opp. Disse gjenstandene lå strødd rundt som øyer, et arkipelag av det unødvendige og det tapte, han skrittet over dem og rundt dem av gammel vane og de gav de daglige vandringene gjennom rommet en viss spenning og samtidig en følelse av det gjentatte og bestående.

Det som er så koselig med deg, sa hemulen fortrolig, er at du sier så lite. Alle tror du er forferdelig klok, fordi du ikke sier noe. En får lyst til å snakke om båter.

Snusmumrikken labbet av gårde rolig og jevnt, skogen lukket seg om ham og det begynte å regne. Regnet falt på den grønne hatten og på regnfrakken som også var grønn, det hvisket og dryppet overalt og skogen gjemte ham i en mild og utsøkt ensomhet

Alt Snusmumriken sa lød klokt og riktig, og etterpå, når du var alene igjen, skjønte du ikke hva han hadde ment, og det var så flaut å gå tilbake og spørre.

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig.

... jeg skal holde opp med å gjøre rent, jeg gjør alt for ofte rent, jeg er pedantisk...jeg skal bli noe helt annet enn en filifjonke. Dette tenkte Filifjonka, bønnfallende og håpløst...

Da Filifjonka hadde vasket opp tekoppen sin, tok hun sølvvasen opp av kofferten og la ned en av porselen i stedet. Hun tente taklampen for regnet hadde med seg en tidlig skumring.

Hva gikk det av meg, tenkte Filifjonka.Den lampeskjermen der er jo ikke en gang rød. Den er litt brunaktig. Men jeg reiser nå allikevel.

Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.

Sandbunnen under bryggen var dekket av en brun masse som vugget ganske sakte i takt med havet, det var tang som var revet opp av stormen. Tåken var borte, med ett, og det fantes ikke en tommere strand i hele verden.

Novemberdagen gikk langsomt mot sin skumring. Mymlen krøp inn under dundynen, hun strakte ut bena så det knaket og krummet tærne rundt varmeflasken. Det regnet ute. Om et par timer ville hun være passe sulten til Filifjonkas middag og kanskje ha lyst på en prat. Nå behøvde hun ikke gjøre annet enn å synke inn i varmen, hele verden var en eneste stor myk dyne som lukket seg rundt en mymle og utenfor var alt det andre.