Bokelskere.no

Skogen var tung av regn, og trærne stod helt ubevegelige. Alt hadde visnet og dødd, men nede på bakken vokste senhøstens hemmelige hage med rasende kraft rett opp av forråtnelsen, en fremmed vegetasjon av blanke, svulmende planter som ikke hadde noe med sommer å gjøre. Det nakne blåbærriset var gulgrønt, og tranebærene mørke som blod. Bortgjemt lav og mose begynte å vokse, de vokste som et stort mykt teppe til de eide hele skogen. Det var nye, sterke farger overalt, og overalt på bakken lå det glinsende rognehær. Men bregnene var svarte.

Under det korte voldsomme tordenværet ble Mymlen fullstendig elektrisk. Håret slo gnister og hvert lite dun på armene og bena strittet til værs og dirret. Nå er jeg ladet av villskap, tenkte hun. Nå kunne jeg gjøre hva som helst, men jeg gjør ikke noe i det hele tatt. Så deilig det er å gjøre det en har lyst til. Hun krøp sammen på ederdunsdynen og kjente seg som et lite kulelyn, et nøste av ild.

Og en skal bestemme seg for ting i visse stemninger og helst i en fart før stemningen går over.

Mummitrollet var den eneste som visste hvordan man skriver til en snusmumrikk. Saklig og kort. Ikke noe om løfter og lengsel og sørgelige ting. Og med noe å le av som avslutning.

Det finnes ingenting som er så deilig som å ha det bra og ingenting som er så enkelt.

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket at han hadde vært en han ikke kjente.

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget ...

Jeg vil ikke ha venner som er snille uten å bry seg om meg og ikke noen som er snille for å slippe å føle seg ille til mote. Og ikke noen som er redde. Jeg vil ha en som aldri er redd og som bryr seg om meg, jeg vil ha en mamma!

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig.