Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Enkelte ganger var det taust mellom dem. De tenkte på fremtiden. Og da visste de ikke hva de skulle si. De hørte et lite tikk fra det store verdensuret, og de svelget, og de famlet efter hinannens hånd. Det er godt å ha en hånd.
... Døden er en blomst som gror i Begynnelsens bed.
Det ligger mer av Gud i en sprøstekt smågris enn i et nystemt husorgel.
Ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke.
Vi begynner å tro at handelsskolens fremvekst i Norge er det verste som har hendt i nasjonens liv siden Svartedauen, ja, at byllepesten i sammenligning var en sann Guds gave. Den drepte menneskene og la dem i jord; handelsskolene balsamerer levende mennesker og setter dem på kontor.
"Bare for ett menneske i verden hadde han kalt rapsodien "Lasso rundt fru Luna". Mere skulle ikke ha vært sagt. Men sin tittel og sitt innhold, var ment som en presang. Det skulle være en voksen manns tilkjennegivlese av at han ikke hadde glemt, dette var hans ordløse måte å gjøre opp et gammelt mellomværende på. "Lasso rundt fru Luna" skulle gjøre opp for alle tause tår. For tolv, tause år."
"Hver dag kommer det mennesker med innlandstogene. De ankommer. Det er de som søker mot hovedstaden, den gylne by, mot håpet og friheten. Og de kommer alle med den sterke beslutning at en dag, når de har seiret, og seiret stort; da skal de atter reise hjem. En dag skal de være sterke nok til å reise hjem igjen, og da skal de komme tilbake med gullstøv på skuldrene. En dag. Men de reiser aldri hjem. Det synes som om dét er vår tids innerste sykdom: intet tog fører hjem igjen."
"Trengte noensinne skinnet fra en glitrende stjerne eller fra en smilende måne ned til menneskene gjennom en av de utallige rutene i det skrå, skitne glasstaket? Satt der noensinne en fugl og slo triller på en av de nakne, sotete tverrbjelkene av stål høyt oppe under taket? Så høyt et tak, så mørkt palass, i regnvær og i tøvær gråter det fra glassrutene der oppe under himmelen, det drypper sot-svarte tårer fra det høye og samler seg til små, mørke, ensomme dammer på betong-gulvet."
"Østbanestasjonen i Oslo er landets korsvei. Før eller senere vil alle nordmenn gå gjennom den hallen, med reisekoffert i hånden. Der går to store spor mot utlandet, i dem ligger ennu håp. Men det går også to store spor mot innlandet: et spor som fører deg over fjellene mot nord, et annet som fører deg over fjellene mot vest. De to sporene fører hjem."
Kvase hadde sagt, at dette var en jævlig hyggelig familie. Ask lurte på,
hvem som var gal, han eller Kvase