Bokelskere.no

• Det er over nå, sa han. Som om jeg trodde ham. Tante stod i døren, misfornøyd og fornærmet, og knekte finger etter finger.
• Hva er over? Og det er ennå disse to setningene som ennå klinger i meg, det er for sent og det er over, som en trøst og en trussel, straff og belønning.

Siv stirrer på meg, bedende og foraktelig, for slik er de, de pene pikene fra strøket, tvetydige.

[...]og denne latteren var bare en annen måte å være taus på.

og det er ikke smerten man vet skal komme som er den aller verste, den er omstendig og langsom, i motsetning til ulykkene, som bare er brå tilfeldigheter, misforståelser, og når den ikke kommer allikevel, smerten som man har ventet så sterkt på, blir man ikke lettet eller hengiven over denne barmhjertighet, man blir snarere skuffet og fylles i stedet av utmattelse, en tomhet som igjen skal fylles, slik alt fylles, av noe annet, jeg tenker på ydmykelsens grunnstoff, nemlig raseriet.

Jeg så Emilie nede i gården. Hun stod i skyggen ved gjerdet, i en ny kjole, av og til snudde hun seg rundt, som om hun ville vise seg frem, vise hvor fin hun var, en spinkel mannekeng med tynne, hvite legger og røde, rennende øyne. Men det var ingen andre der, ingen å vise seg for, bare jeg, i vinduet, og hun visste ikke at jeg stod der. Hennes glorie var hvit. Den skinte, tørt. Den holdt menneskene på avstand.

Jeg spredde mørket. Jeg liker å tenke på det slik: jeg var han som spredde mørket.

Og kanskje var det akkurat da, i det øyeblikk mor sa at jeg skulle skamme meg, at min skamløshet så tydelig stod for meg. Den er min brist, og det har hendt at jeg har spurt: Er det der lyset kommer inn eller alt mørket flommer ut?

Jeg eier ikke skam.

Og jeg skjønte at raseriet er skammens neste fase, raseriet er skammens tvilling. Jeg var glad for at jeg hadde funnet raseriet, mitt dulgte raseri, uten å måtte gå omveien om den overflødige skammen.

Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.