Bokelskere.no

Noe går over min forstand: Det å tro at den daglige krigs- og voldspropagandaen i massemedia, fra aviser, blader, til tv og kinofilm, krigsspillene, Frps konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet og innvandrere, norsk deltakelse i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under en ldelse fra Ap, SV og senterpartiet, den nødvendige alminneliggjøringen av det å ta liv i Afghanistan (skal være sagt av en norsk offiser), å tro at dette ikke skal ha noen virkning på norske barn, tenåringer og voksnes holdning til vold - og den største terror av alt: krigen. Er det denne troen Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir har kalt mauvaise foi, dårlig tro, selvbedrag?

Nå fører kapitalen klassekrig mot arbeiderklassens tilkjempede rettigheter, mot en klasse som sosialdemokratiet har avvæpnet ideologisk.

I et slikt klima kan en norsk forsvarsminister i 2003, nemlig Kristin Krohn Devold fra det konservative partiet Høyre, si på et NATO-møte i Norfolk, USA, at alliansen må endres, den må bli 'klar, fleksibel, innsatsberedt og interoperabel ('ready, flexible, deployable and interoperable'. Devold snakket på amerikansk, det norske sidemålet.), og for å oppnå det, praktisere større arbeidsdeling:

Jeg er økonom av utdannelse. Adam Smith var selvfølgelig en av klassikerne i mitt pensum. Han slo fast at krigens kunst var 'den edleste av alle kunster', og 'en av de mest kompliserte blant dem'. Derfor måtte man praktisere arbeidsdeling for å forbedre den.

Krigen - den edleste av alle kunster. Hos forsvarsministeren i en liten randstat forenes lingua belli og bellum linguae. Krigens språk og språkets krig. Og så vil de ha oss til å tro at dette ikke har noen betydning for det Breivik har gjort!

Hvis vi sammenligner Breivik med mennesker som gir ordrer til krig og krigsdeltakelse som de vet vil drepe tusener, ja, hundretusener - altså f.eks. NATO-lederne - bør vi spørre: Hvordan skal vi moralsk vurdere deres handlinger i forhold til Breivik[s]? Deres kriger har drept langt flere mennesker enn Breivik har gjort. Likevel er det forskjeller her når vi drøfter spørsmålet om sinnssykdom: Obama vil ikke, når han gir sine ordrer, drepe flest mulig. Han dreper mange, men vil helst drepe færrest mulig. Må de ikke ønske å drepe flest mulig for å overleve selv? Og for å kunne det, må de ikke da dehumanisere fienden og også bli lært opp til det?

I det hele tatt: Må ikke et krigførende folk som det norske også gjennomgå en dehumaniseringsprosess for å kunne godta drepingen i NATO-regi?

Verdens problemer i dag skapes i minimal grad av mennesker (som av legene og kegemiddelindustrien blir) definert som syke. Det er såkalt normale mennesker som er problemet. Alle de politiske statslederne i NATO-landene er splitter pine riv ruskende normale.

Når demokratiet ikke lenger virker som det skal for finanskapitalen, hva da? Hva blir behovet da?

Denne økonomiske liberalismen er Breiviks retorikk og ideologi, og den går sammen med det han politisk kaller kulturkonservatisme - patriarkat, kristendom, monokultur, nasjonalisme, rasisme, antikommunisme. Dette er en politikk og en ideologi som har tilslutning ikke bare i Fremskrittspartiet, men i breie lag av den norske befolkning.

[...] når folk flest (hypotese) ser på Breivik som en forskrudd nazist og/eller fascist, og tenker på den gamle tyske nazismen og [den] italienske fascismen, så blir det han står for svært farlig, for det vil ikke bli oppdaget, siden det ikke er slik Breivik og alle dem som er enige med han tenker, handler, står fram. De tidligere formene har svært liten oppslutning i dag, bortsett fra muligens Italia. Derfor er det Breivik ideologisk står for langt farligere. Det har allerede masseoppslutning i Europa, inkludert Norge. Det er en ideologi jeg har kalt for en demokratisk ideologi, dvs. en 'falsk bevissthet' og et manglende demokratisk sinnelag. Det er en ureflektert antitotalitarisme, en reaksjonær-romantisk ideologi som forveksler demokratiet med det som er nå, og helst det som var før, og derfor er anti-immigrasjonistisk, antimuslimsk, antikommunistisk og pronasjonalistisk, pro-kristenkultur, promonokultur, propatriarkat, prokulturkonservativ. Hvor mange i Norge går rundt mer eller mindre bevisst med disse ideene, disse holdningene, denne reaksjonær-romantiske ideologien? Vi finner dem overalt - blant de partiløse, blant folk i alle partiene, blant de politisk interesserte og uinteresserte, blant alle dem som etter at venstresiden forlot sine idealer og drømmer nå er blitt kynikere og med rette forakter 'politikerne' for deres opportunisme og karrierisme. Ideologien er særlig utbredt i FrP og fremmes åpent av politikere som FrP-stortingsrepresentanten Tybring-Gjedde. En hypotese kan stilles til diskusjon: Halvparten av Norges befolkning går rundt med denne demokratiske ideologien og mangler en demokratisk bevissthet og et demokratisk sinnelag.

Teoretisk og metodologisk må vi spørre: Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke å være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, terror og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

I dag betyr et annet skille mer enn disse forskjellene [mellom en venstre- og høyreside: Det er skillet mellom en demokratisk tradisjon i Norge og en ikke-demokratisk, som også er lik skillet mellom ikke-vold og vold, terror, krig. Alle andre akser bør underordnes denne. [...] begrepene venstreside og høyreside, sosialistisk og borgerlig, tilslørte hva som er dagens hovedmotsetning i Norge: Den siden som er mot ALL krig og ALL terror og den andre siden.