Bokelskere.no

Lena ønsket seg en av- og på- bryter for kjærligheten. Så kunne man skru den på når man hadde det godt med seg selv, følte at man fortjente den, og var raus nok til å besvare den. Man kunne skru den av når man trengte å gjemme seg, eller var selvdestruktiv og ikke hadde noe i verden å gi.

Det man etterlater seg, er de menneskene man har elsket. Man etterlater en del av seg selv i dem.

Du må bare la folk få elske deg på den måten de selv er i stand til hadde Tibby sagt til Lena en gang.

Noen mennesker sa at den første måneden var verst. Andre sa at egentlig var det de første tre månedene. Sorg var som en nyfødt, og de tre første månedene var tøffe som faen, men etter et halvt års tid har du erkjent nederlaget, endret på hele livet ditt, og gjort plass til den.

Men du må ta sorgen med deg, du må forsette videre og integrere den i livet ditt, og da blir den lettere å bære over tid.

Krisesituasjoner ga deg en form og en plan å ta del i, men døden rommet ikke noen historie i det hele tatt. Den etterlot deg ingenting.

Nesten hver gang Eric kom hjem fra et eller annet sted, eller kanskje bare kom inn i rommet der hun oppholdt seg, skjedde det samme. En spesiell følelse, et lite smell inni hodet hennes, omtrent som et fjernt ekko av det drønnende smellet hun følte da hun så ham første gang på fotball - leiren like før hun fylte seksten.

Når man har et prosjekt, er det mye enklere å late som om man er en annen. Man kunne late som om man var Nancy Drew, for eksempel, eller Maria i Sound of Music, eller den forstandige og rappkjefta husholdersken i The Brady Bunch.