Bokelskere.no

Vi er klare for å bevege oss videre fremover i våre egne retninger. Sammen eller hver for oss, men uansett hvor langt unna hverandre vi ender, så lever vi i hverandre. Vi forsetter sammen.

Det er så altfor enkelt å overse og til og med ofre det vi tar som en selvfølge.

Det er ved å leve at man lever mer, og ved å vente at man venter mer. Hver ventende dag gjør livet litt mer ubetydelig. Hver ensomme dag gjør livet litt mindre. For hver dag du skyver livet til side, blir du litt dårligere til å leve det.

Hun måtte ha tiltro til ikke bare det å prøve, men også det å feile. Var hun sterk nok til å feile? Var hun sterk nok til ikke å feile?

Hvorfor måtte alle bestandig prøve å dele verden inn i doble valg; svart eller hvitt, a eller b, dette eller det?

Det var både en velsignelse og forbannelse at når det gjaldt håndskrevne brev, i motsetning til e - post, kunne man ikke lese og gjenlese tvangsmessig hva man hadde skrevet så fort det var sendt. Man kunne ikke prøve å gjøre det usendt igjen. Så fort det var sendt, var det borte.

Denne gangen. Hvor mange ganger kunne man la en mann få knuse hjerte ens? Hva feilte det henne? og hvis hun skulle være ærlig mot seg selv, måtte hun også spørre: Hvor mange ganger hadde hun knust hans?

Hvorfor trodde hun på alt folk sa? Hvorfor klamret hun seg alltid så bokstavelig til ord? Hvorfor trodde hun at hun kjente folk, når hun så åpnebart ikke gjorde det? Hvorfor forestilte hun seg at verden ikke endret seg, når den gjorde det?-

Ventet og ventet. Det var hennes greie. Ordet ga henne en unnskyldning til å vente og gjøre lite annet. Ordet var ikke så mye en gave, som et dødsbringende virus med lang inkubasjonstid.

[...] For noen ganger var det kjærlighet man trengte, selv om man ikke ønsket den.