Bokelskere.no

".....ingen vet hvem vi er. Ingen andre enn jeg..." (lydbok)

Er vi det for hverandre, en funksjon som andre også kan fylle.

Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen.

i denne byen regner alt bort og sånn har det vært her så lenge jeg kan huske, regnet som bare konkurrerer med tåken og vinden, det kommer forfra, på skrå, pisker deg i ansiktet selv om du holder en paraply foran deg som skjold, regn i tynne loddrette linjer som henger i lufta, eller usynlig, så lett at du egentlig ikke tror det er regn før du kommer hjem og oppdager at alt er blitt fuktig.

Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.

Noen elever skilte seg ut, og annethvert år var det kanskje en spesielt interessert elev, en som ikke mente lesningen av Olav Duun var en personlig fornærmelse.

Det var som jeg ikke kunne komme forbi, det var det jeg følte. Det var som jeg hadde utsatt noe, og nå kunne jeg ikke komme forbi, skyve det bort lenger. Selve (kirke)bygningen som ligger der, som jeg ofte går forbi på turene mine, er som en påstand jeg har prøvd ikke å forholde meg til, noe jeg har utsatt. Jeg misunner enkelte mennesker deres religiøsitet, troen på mening. De som ikke har forstått behovet for tro og trøst, er de virkelig naive. Naive nok til å legge seg hver kveld og stå opp hver morgen uten tanke på mismodigheten som omgir dem. Men behovet gjør dem ikke til en troende.

Hvorfor uroer den meg sånn, denne mangelen på kjærlighet, omsorg. Ensomheten og den lille jordhaugen. At ingen kommer, at det aldri er noen der.

Rommet, sakristiet. Et sted å gå med skyldfølelsen. Kanskje avleverer man skyldfølelsen i en kirke fordi man ikke vet hvor ellers man skal gjøre av den. For å finne et sted der det blir tillagt vekt, det man har å si. Det er så få steder å gå hvor man ville tillegge det vekt, som Marija en gang sa. Presten trodde nok jeg var troende, eller hadde blitt det på mine eldre dager, av angst eller anger. Følelsen av skyld. Den hører sammen med den uroen, den forbigående uroen som kan dukke opp når jeg våkner om natta og blir liggende uten å få sove igjen. Ville jeg oppsøke kirken for å holde den opp mot en bakgrunn av dypere mening? Hvis jeg ønsket å være nærmere kirken. Kan det ikke bare ha vært ønsket om å være en del av noe, en sammenheng, eller i hvert fall et møte? Men kanskje er det også delvis følelsen av skyld. Skyld, som knytter oss til andre like mye som enhver annen følelse. Kanskje mer.

Og så, etter alle repetisjonene, uttalte grublingene, utlegningene om alt som hadde skjedd, tiden i skjulestedet og før det, var det som om han begynte å gå tom, som om han utmattet seg selv. Han snakket mindre og sjeldnere. Og etterhvert snakket han sjeldnere om andre ting også, til meg, til andre. Til han sluttet å si noe mer enn det dagligdagse, God dag. Hei. Nå som jeg ikke slipper inn, lengter jeg bare etter at han skal fortelle, hva som helst, jeg ville lyttet. Vi er alene sammen når det er taust.